Hvorfor må alle, i alle fall de fleste ungdomsbøker ha kjærlighet som hovedtema? Det er på tide med nye nytt og fresht ...

Katsa er en svært ung jente, men hun er allerede fysisk sterk. Hun er så sterk at hun kan drepe et menneske bare med ett slag. Det er nådegaven hennes. Hun er en slåsskjempe med mye kraft i seg, smidig og hun er ikke redd for noen eller noe. Nådegave er noe ikke alle har. Barn som blir født med øyefarger som ikke matcher hverandre, har en nådegave og nådegavene kan være så forskjellige. Katsa har et brunt og et blått øyne. Andre barn/mennesker med øyefarger som ikke matcher hverandre kan ha andre farger og andre spesielle evner, noen kan for eksempel lese andres tanker, andre kan se like bra selv om de er blinde, andre merker farer fortere enn andre osv ... Nådegavene kan være så mange, og som sagt i Katsas tilfelle, er hun en slåsskjempe. Hun er sterk og lar seg ikke overmanne av noen.

Hun er ikke bare usedvanlig sterk og snartenkt, men hun er også annerledes fra andre jenter i Midtlun hvor hun kommer fra. Hun har aldri tenkt å forelske seg eller gifte seg med noen. Hun er selvstendig, dyktig til å skaffe seg mat på egenhånd ved hjelp av jakting, og hun vet råd for det meste. Å leve i middelalderen er ikke bare, bare, men Katsa er vant til harde kår. En dag på en av sine reiser, møter hun på en fremmed gutt fra en annen borggård. Etter litt nøling får hun varme følelser for ham, men er han den han gir seg ut for å være, har han en nådegave, og vil Katsa tillate seg selv til å bli forelsket?

Etter den ene vampyrserien etter den andre som har blitt utgitt for ungdom de siste årene, var det noe fresht og annerledes med historisk roman fra middelalderen. Noe forfriskende. Men det denne boka har til felles med vampyrbøkene er denne kjærlighetshistorien som blir mest lagt vekt på. Ja, jeg vet at ungdom syns at kjærlighet og forelskelse er fryktelig spennende, men må alle ungdomsbøker fylles av det? Det er litt oppbrukt og det er på tide med et nytt konsept. Jeg håpet at den historiske delen ville få mest oppmerksomhet enn kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene i boka Nådegaven, men nei, her lar også kjærlighetsdelen overtrampe alt som var lovende. Det er synd for boka hadde et så godt utgangspunkt. Skjønner ikke at nesten alle ungdomsbøker må bli ødelagt av "samme" oppskrift. Tenkte at denne boka ville skille seg ut på en positiv måte og det gjorde den også i begynnelsen, men så ble den bare mer og mer like mange andre ungdomsbøker som jeg har lest tidligere.

Også må jeg snakke litt om Katsa. Jeg vet at Katsa er en dyktig slåsskjempe på grunn av nådegaven hennes. Det er derfor folk respekterer henne så mye og en god del er redd henne, men likevel. At hun attpåtil slåss med ville dyr er jo å ta litt i. Og jeg er ikke så glad i attituden hennes. Hun er en utrolig kjepphøy bedreviter som kan alt og vet alt. Unnskyld meg, men hun gjorde meg tvers igjennom kvalm og jeg fikk meg ikke til å like henne, selv ikke da hun visste sine myke sider. Jeg fikk meg bare ikke til å like henne og de andre karakterene satte ikke igjen så mye spor etter seg de heller. Det er ikke karakterer jeg vil huske og tenke på lenge etter jeg har lest boka, men heller fort glemt.

Nådegaven hadde som sagt et godt utgangspunkt. Her var det ikke snakk om vampyrer/varulver som boksjangeren drukner i om dagen, men en historisk roman inspirert av middelalderen. Men dessverre ble boka litt for lik de andre ungdomsbøkene likevel, og jeg trodde ikke helt på kjærlighetshistorien til Katsa og den hun ble hodestups forelsket i. Og av mange grunner ble ikke denne boka en henrivende lesing, men heller skuffende.

På slutten av boka er det smakebit av neste bok i Katsa-trilogien og den heter "Flamme", og kommer ut i september.