Ærlighet varer lengst?

Pat Peoples blir endelig skrevet ut av psykiatrisk klinikk. Betingelsene er at han må bo sammen med foreldrene, fremdeles gå til psykiater en gang i uka, og holde seg unna seg unna ekskona Nikki. Å holde seg unna ekskona velger Pat å kalle for atskillsestiden. I mellomtiden trener han, løper han og prøver sitt beste med å være snill fremfor å ha rett. Målet hans er å starte på nytt igjen med ekskona som han savner så sårt. Men det foreldrene og broren hans, Jake ikke våger å si høyt, er at Pat har vært inne i psykatrisk klinikk i fire år og ikke åtte måneder (noe de bare sier for å skåne ham), og de tør ikke å si høyt at ekskona Nikki, har giftet seg på nytt og stiftet sin egen familie. Samtidig lider Pat av hukommelsestap, og husker ikke den egentlige årsaken til at han ble lagt inn "på det fæle stedet", som han selv kaller det.

I mellomtiden går han på piller, moren hans er gluet i familien og prøver å holde en slags fasade, faren hans snakker nesten aldri med eller til han, og broren hans Jake og Pat blir sakte, men sikkert kompiser igjen. Det de har til felles og faren er at de er supportere for det amerikanske fotballaget Eagles. Og faren hans snakker og er bare litt positiv kun når laget vinner. Samtidig prøver Jakes og Pats felles venner å prøve å gjøre livet til Pat så normalt som mulig igjen. Men hva skjer når og hvis Pat får tilbake hukommelsen, finner ut at Nikki er gift på nytt og han møter en kvinne som bor i samme strøket som han selv og er nesten like forskrudd som ham? Vil det komme noe godt ut av denne suppa?

Jeg visste på en måte ikke hva denne boka ville gi meg eller om den ville gi meg noe i det hele tatt før jeg begynte å lese. Jeg visste om den på grunn av at jeg vet at den er allerede har blitt filmatisert. (Virker som om alle bøker blir filmatisert nå om dagen ...). Men det var noe med konseptet som gjorde meg nysgjerrig. Nysgjerrig nok til å lese boka selv om jeg ikke visste helt hva den gikk ut på bortsett fra at dette ville nok bli en sprø bok, og det var det også. Av mange grunner. Boka består av mildt sagt mange sprø personer, sprø handling, og sprøe situasjoner. Man vet aldri hva som er normalt og ikke i denne boka. Og familien Peoples må være den sprøeste familien jeg har lest om på lenge og på en underholdende og litt trist måte. Man vet aldri hvor man har disse personene. Og selv om handlingen var meget forutsigbart var det likevel spennende å lese om dette rare persongalleriet.

Det eneste som jeg ikke var interessert i var at det dreide seg mye om amerikansk fotball. Jeg vet at det er et viktig poeng med hele boka, men litt slitsomt å lese om det hvis man ikke er interessert i amerikans fotball selv (sier jeg som satt oppe hele natta for å se Superbowl i forrige måned. Men jeg skylder på søvnmangel. Sliter med søvn for tiden ...) Så de partiene var litt kjedelige og det jeg prøver å si når det gjelder denne boka, så likte jeg karakterene bedre enn selve handlingen. Vet ikke om at er et bra eller et dårlig tegn, men det er ganske sjeldent at når jeg leser i en bok og liker karakterene bedre enn handlingene for som regel er det omvendt.

Men selv om Kjærlighetens galskap ikke ble helt den boka jeg hadde forventet, så var det likevel ikke bortkastet tid å lese den. Boka består av temmelige sære karakterer med litt underholdende og alvorlige dialoger. Så selv om jeg ikke likte selve handlingen helt, så følte jeg at det var verdt å lese boka selv om det dessverre ikke ble en av mine favoritter.