Gode, gammeldagse vampyrer, som jeg har savnet dere!

Jada, det har ikke tørnet for meg. Jeg vet at vampyrer ikke eksisterer, men det er godt å få et avbrekk fra moderne vampyrer som herjer i litteraturens verden og få et innblikk i hvordan vampyrer egentlig skal være. Blodtørstige, farlige, hevngjerrige og sensitive. Ikke disse moderne vampyrene som flyr etter High -School jenter og drømmer om forbudt kjærlighet. Når begynte de med det tullet? Jeg bare spør!

En vampyrs bekjennelser handler om intervjuobjektet Louis. Han er en "gammel" og ensom vampyr som har opplevd det meste og blir intervjuet av en modig, ung journalist som tar opp hele intervjuet på kassetter - en klassisk båndopptaker. (Jada...det fantes en tid da CD'er ikke eksisterte, bare så du vet det). Louis forteller om sine dager som plantasjeeier, og da han som ung mann mistet både sin kone og sitt barn under fødselen. Han blir ensom og forlatt. Ikke lenge etter møter han Lestat som er vampyr. Lestat gjør Louis om til vampyr, og det viser seg at Lestat og Louis er to helt forskjellige vampyrer. Lestat er voldelig, hevngjerrig og liker å få viljen sin, mens Louis vet ikke helt hvordan han skal håndtere sin nye tilværelse som udødelig. Han sliter en kamp mot ensomheten, det å finne seg selv, og hvor han hører hjemme. Han vet for sikkert at han er ikke som Lestat og vampyrer flest. Louis er mer sensitiv. I intervjuet med den modige journalisten forteller han om forskjellige epoker i livet hans og tar oss med både til New Orleans, (Louisiana, USA) og til Paris,( Frankrike).

Denne boka har på mystisk vis stått ulest i hylla mi i en evighet. Jeg kjøpte den da jeg gikk enten nest siste året eller det aller siste året (husker ikke) på barneskolen, så ja, jeg har vel alltid hatt sansen for mørk litteratur. Jeg har vel en mørk side i meg. Har ikke annen forklaring på det .. Men hvorfor den har stått ulest i hylla så lenge har jeg ikke svar på. Bedre sent enn aldri. Har bestemt meg i år for å bli flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker i hylla som bare har stått der i evigheter og "støvet ned". Og jeg har i år faktisk blitt flinkere til å ta frem disse bøkene. Jeg liker å blande både "gammel" og moderne litteratur. Ja takk, begge deler, også får jeg bare dårlig samvittighet av å se på bøkene i hylla som bare venter på å bli lest. Men nok om det.

Selv om jeg ikke har lest boka før nå så kjente jeg til historien. Jeg så filmen med Brad Pitt, Tom Cruise, Kirsten Dunst, Christian Slater og Antonio Banderas bare for å nevne "noen" i rollene. Helt ærlig husker jeg ikke så mye av filmen. Jeg husker plottet, men jeg husker ikke på om jeg likte filmen eller ikke, så kanskje det er på tide å se den igjen? Selv liker jeg å lese boka før jeg ser filmversjonen, men av en eller annen grunn ble denne gangen omvendt.

Dette er mitt første møte med Anne Rice og hennes vampyrverden. Jeg liker måten hun beskriver vampyrene på, sånn som de skal være; de tåler ikke dagslys, lever av menneskeblod, er truende og gjør det de brenner for. Jeg liker også måten hun beskriver hovedpersonen(vampyren) Louis på. At han er litt delt etter han selv blir vampyr. Han husker så godt det å være menneske at det å drepe på den måten som Lestat gjør, er en tanke han ikke kan fordra. Samtidig lever han i en veldig ensom tilværelse. Han syns til tider at livet kan være utholdelig og kan ikke fordra seg selv. Følte jeg kjente meg igjen i ham på mange måter. Selv om jeg likte Anne Rice sin måte å beskrive vampyrer og atmosfære på, så må jeg innrømme at hun har ikke den mest spennende skrivemåten jeg har opplevd. Mange ganger i boka opplevde jeg motsand og fikk følelsen av at noen av sidene måtte være innsmurt med sirup. Enkelte partier i boka gikk veldig tregt og testet tålmodigheten min til de grader, men jeg holdt ut til the bitter end. Jeg fikk et voldsomt elsk/hat forhold til denne boka. Det er sjeldent jeg bruker 1 - 2 måneder på å fullføre en bok og det gjorde jeg med denne, men enkelte ganger krever bøker lengre tid og det får bare ta den tiden det tar. Jeg avslutter aldri en bok uansett. Jeg gjorde det litt før i tiden, men nå fullfører jeg alle bøkene jeg begynner på, enten jeg liker dem eller ikke. Det var deler av boka jeg virkelig hatet og deler som virkelig fascinerte meg og jeg måtte bare lese videre. Det jeg savnet aller mest i En vampyrs bekjennelser var selve spenningen. Det tok veldig lang tid før spenningen og intensiteten virkelig tok seg opp i boka og den virkelige spenningen som jeg lengtet etter begynte ikke før de 40 - 50 siste sidene og det er litt drøyt, men verdt det.

Alt i alt ga En vampyrs bekjennelser meg en skrekkblandet fryd. Jeg både elsker og hater boka. Jeg elsker boka fordi den på forskjellige måter har gjort meg nysgjerrig på de andre bøkene i denne serien og jeg har lyst til å finne ut hvordan alt utvikler seg videre. Samtidig hater jeg den for at den utfordret meg virkelig. Den testet tålmodigheten min og selv om det av og til virket håpløst å gjennomføre boka, klarte innholdet å gjøre meg nysgjerrig nok til å holde ut til siste side.