Ikke alt går etter planen...

En eller annen gang i livet har vel alle opplevd å ha en lærer som man absolutt ikke liker. Jeg personlig har hatt det. Jeg ble til og med mobbet av en lærer. Husker et år på videregående jeg virkelig hatet en lærer itenst og jeg var ikke den eneste, heldigvis. I hans fravær kalte vi ham Hitler (kanskje litt drygt, men det var virkelig en fyr som var ufordragelig på mange måter, og var av den gammeldagsesorten. Var vel en mann i femti/sekstiårene som var fryktelig opptatt av disiplin, og alt skulle vi lære helst med en gang. Hadde han i norsk og tysk). Jeg vet ikke hvorfor, men han var spesielt ute etter meg. Sikkert fordi jeg var fryktelig sjenert og snakket nesten aldri i timene. Ofte følte jeg at han på en måte gjorde narr av meg hvis jeg ikke svarte rett, stammet litt fordi jeg ble så usikker osv ... Og jeg vet godt forskjell på ironisme, sarkasme, kynisme og mobbing. At en lærer mobber elever er litt vel drygt, syns jeg. Fikk vite av en gammel klassekamerat for noen år siden at den læreren fikk sparken noen år etter at vi var ferdige på videregående fordi en jente følte seg mobbet av ham og tok det opp med skolen. Tror det var noen flere som følte seg litt utsatt også. Skulle ønske jeg var den jenta som tok det opp med skolen, men jeg lot det være. På den tiden hadde jeg null guts og var sikker på at hvis jeg tok det opp med skolen, så ville det bare bli mye verre. Men trøsten er at det var ikke noe jeg bare innbilte meg. At han var sånn som han var. Så istedet for å ta det opp med skolen så beit jeg meg i det et helt år. Husker hvor mye jeg grudde meg til de timene, så jeg er glad for at jeg ble ferdig med det året og skiftet videregående året etter.

Boka Killing Mr Griffin handler nettopp om dette. Om en lærer som terroriserer elevene sine og gjør som han gjør for at de skal yte sitt beste. Men enkelte av disse elevene tar det ille opp, og bestemmer seg for å gjøre noe med det. En vennegjeng får nok av Griffins strenghet og kvasshet, at de planlegger en hevn som skal få ham til å kjøle seg ned. Men kommmer det til å funke?

Jeg har aldri lest noe av Lois Duncan før, og jeg skjønner ikke hvorfor, for den dama er virkelig god til å skrive både om personer og miljø. Det er som å være i boka, man ser hvordan karakterene ser ut og det føles ut som om man kjenner dem. Hun beskriver også om tillit blant karakterene, svik og hysteri meget godt. Situasjonen denne vennegjengen er i er så intens at stresset og oppstemtheten de føler er til å ta og føle på.

Det er også en underlig vennegjeng det er snakk om. De er av rake motsetninger. Mark er den såkalte lederen. Han er rasjonell, den kule og meget løsningsorientert. Det er ham de går til hvis det skulle være noe. Dave er kanskje Marks mest fortrolige. Han er også poulær på skolen, men hjemme er alt så mye annerledes. Han har mye ansvar som mange på skolen ikke vet om. Betsy er også en del av gjengen. Hun er en av skolens vakreste, i alle fall tror hun det selv og er vant til å få det som hun vil. Meget bortskjemt og kan lett bli betraktet som typisk bitch av andre. Det siste leddet i gjengen er Jeff. Han ble jeg aldri klok på. Det virker ikke helt som han selv vet hvem han er eller hvor han hører til. Det virket som om han bare var en del av gjengen. Disse ungdommene er så grusomme at de til og med knytter et såkalt vennskap til klassens nerd, Susan. De trenger en som er skikkelig uskyldig til å være med og fullføre det ondskapsfulle oppdraget de planlegger.

Det mest interessante med denne boka er ikke selve hevnen, men hvordan denne vennegjengen påvirker hverandre. Det er helt klart at det er Mark som har den største innflytelsen og det er svært fascinerende hvor stor tillit de andre har til ham. De klarer ikke å se gjennom ham, hvordan han egentlig er selv om de tilbringer hver dag sammen med ham. Han er utspekulert og kald, men de andre ser det bare ikke. Og et genitrekk Duncan har gjort er at vi får vite alles perspektiv unntatt Marks. Vi får aldri vite hva han tenker og hvorfor han gjør det han gjør. Vi får bare vite hvordan han er gjennom andres øyne. Det gjør ham mer interessant.

Eneste jeg savnet litt i boka generelt var mer bakgrunnstoff og mer kjennskap til Mr Griffin. Syns jeg fikk vite litt for lite om ham generelt. Jeg mener ikke hele livshistorien hans, men få vite litt mer om personligheten hans. Få vite litt mer om ham som lærer, og ikke bare som et offer. Det er vel det eneste "negative" jeg vil si om Killing Mr Griffin. Og en annen ting jeg savnet i boka, og som irriterte meg er at dette er ikke "originalhistorien" fra 1978. Utgaven jeg har er oppdatert til moderne tider hvor Google og iPhone er nevnt, noe som er litt skuffende, for jeg vil gjerne lese originalboken en gang.

Som mange sikkert allerede vet er også Killing Mr Griffin filmatisert (1997). Så den for mange år siden, men husker ikke mye av den, bare at den var sær. Men har i ettertid alltid hatt lyst til å lese boka. Det lille jeg husker av filmen er at den var ikke så imponerende så jeg vil anbefale boka først. Sånn er det bare. Bøkene er som regel bedre enn filmatiseringene.

Lois Duncan er ikke bare kjent for denne boka/filmen, men også for tittelen I know what you did last summer. Den er som kjent også filmatisert og jeg har sett den flere ganger selv om den ikke er noen favoritt, men jeg er svak for skrekkfilmer generelt. Og etter å ha lest Killing Mr Griffin fikk jeg meget lyst til å lese I know what you did last summer også, og den er allerede bestilt!