Kan man beskytte sin egen familie mot det overnaturlige?

Tidligere i denne uka avsluttet jeg What the night knows av Dean Koontz som jeg hadde gledet meg lenge til å lese, men av en eller annen grunn har den stått lenge ulest i hylla mi. Grunnen er vel at når jeg har så høye forventninger til en bok, så nøler jeg med å kaste meg over den og lar den vente en stund, av og til noen år, før jeg våger å lese den. Rart det der. Det må være en forbannelse, men bedre sent enn aldri ...

What the night knows handler om fortid som møter nåtid. Boka handler om en psykotisk morder ved navn Alton Turner Blackwood som returnerer etter å ha vært død i 20 år for å terrorisere etterforskeren John Calvino. Det var Calvino selv som skjøt og drepte Blackwood da han var fjorten år. Med tanke på sin dystre fortid,og merkelige ting som skjer, er han redd for hans egen familie som han er nødt til å beskytte for enhver pris. Han har en stygg følelse for at Blackwood er tilbake fra den andre siden.

Dean Koontz har i mange, mange år skrevet en drøss med "suspense thrillere", og nå beveger han seg litt i "horrorsjangeren" til min stor glede, siden det er min favorittsjanger. Jeg vet innmari godt at denne mannen kan å skrive (ikke bedre enn Stephen King, selvølgelig), og mange av bøkene hans har imponert meg. Men det gjorde dessverre ikke denne. Koontz er i fare med å gjenta seg selv siden han har funnet seg en oppskrift som han følger til punkt og prikke i de siste utgivelsene hans. Vi vet omtrent hva vi får på forhånd og denne utgaven er intet unntak, dessverre. Jeg liker plottet selv om det ligner mye av det jeg har lest av andre forfattere. Jeg hadde forventet meg noe som var mer fresht enn dette. Jeg liker at historien er fortalt av forskjellige personer og vinklinger, men det er bare så synd at jeg fikk ikke noe "connection" med noen av karakterene, og noen av disse karakterer var mindre troverdige enn andre. Blant annet barna i boka som oppførte seg litt vel voksne enn den tilsvarende alderen deres.

Jeg følte heller ikke den snikende atmosfæren som jeg underveis savnet så sårt. Jeg følte ingen skrekkblandet fryd eller frykt i det hele tatt. (Det skal jo godt gjøres av en bok). Men jeg følte på en måte at jeg ikke var helt inn i "storyen". At man på en måte glemmer at man leser, hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg savnet å oppleve historien istedet for å lese om den. Jeg ble ikke helt dratt inn i boka. Noe som var en skuffende opplevelse for min del.

Vet ikke hva det er med Koontz for tiden, men jeg håper han finner sin beste side og tryller frem sine gamle, gode triks. Han skrev så mye bedre før og håper han snart finner den gnisten igjen. What the night knows er definitivt ikke en av hans beste. Beklager, men les den dere som vil.