Et helt liv kan forandre seg på ett sekund.

Fire ungdommer kjører nedover en fjellside i skumringstiden. De aner fred og ingen fare før noen kommer midt på veien ut av det blå, og ingen reagerer før bilen treffer vedkommende. Dette blir en kveld som forandrer ungdommenes liv for alltid. De inngår en pakt om å aldri fortelle denne hendelsen til noen. Det går helt fint helt til et år er gått etter dødsulykken, og en av de fire vennene får et mystisk notat hjemme hos seg hvor det står: I know what you did last summer.

Bokas tittel er nok temmelig kjent for oss fleste takket være skrekkfilmbølgen som florerte på 90 - tallet og I know what you did last summer var en av dem. Skrekkfilmer som besto av ungdommer som ble myrdet en etter en av en morder som har all verdens tid. Lyder dette kjent?

Selv om dette er en svært kjent tittel og mange har sett den berømte filmen, så er boka og filmen svært så forskjellige. Bilulykken er nesten det samme som i filmen og at en av dem får notatet hvor det står: I know what you did last summer er vel det eneste boka og filmen har til felles. Alt annet er helt annerledes. Boka og filmen er to forskjellige ting. Filmen ble gjort om til en slasher film, mens i boka er det fokusert mer på atmosfære og suspense.

Min bokutgave er en moderne variant. I know what you did last summer ble utgitt i 1973, og akkurat som med boka Killing Mr Griffin, skrev Lois Duncan boka om igjen for å gjøre den mer moderne. Hun forandrer klesstilen til karakterene, gir dem mobiltelefoner, datamaskin, Internet og andre ting som ikke var vanlig og som ikke fantes på 70 -- tallet. Skjønner ikke hvorfor hun moderniserer de mest kjente bøkene sine. Syns det har en viss sjarm å lese ungdomsbøker og andre bøker generelt hvor settingen er fra en tid da det ikke fantes Internet og andre lignende teknologiske ting.

Bortsett fra det er det jo en utrolig spennende og fengende bok. Boka har sine klisjeer fra skrekksjangeren, men det funker. Vi blir godt kjent med hver av karakterene, deres sterke sider og svakheter. Det eneste jeg savnet litt om dem er litt bakgrunnstoff, i hvert fall på enkelte. Skrivemåten til Lois Duncan er veldig enkel og drivende, men hun har den evnen å gjøre leseren nysgjerrig nok til å lese kapittel etter kapittel. Selv om boka er enkel underholdning er det lett å bli dratt inn i handlingen og man bare må vite om man har rett angående det som skjer. Sidene bare flyr av sted. Også har hun evnen til å beskrive karakterene godt. Det er lett å se hvordan de ser ut og hvordan de er, og hun beskriver miljøet veldig levende. Det er som å være i boka selv. Det føles ikke ut som om man leser, men at man selv er en del i handlingen. Jeg følte frustrasjonen, angsten og uroen blant ungdomsgjengen meget godt og av og til ville jeg bare slenge boka i veggen over enkelte valg de tok. Hvorfor går de ikke bare til politiet istedet for å ordne opp i ting selv? Hvorfor gjøre alt vondt verre osv? Slike spørsmål, men leseren kan jo ikke bestemme handlingen i boka man leser i.

Til tross for at I know what you did last summer var temmelig ulik filmen, må jeg si at jeg storkoste meg likevel. Det er enkel underholdning bestående av lett skrekk, spenning og en liten dæsj suspense. Det er skrevet på en fengende måte slik at man bare må vite hva som skjer videre. Boka gikk raskt unna i disse solfylte dagene i pinsen mens jeg satt ute og følte meg som en kokt hummer.

Filmen ville ha vært så mye bedre hvis den hadde fulgt nøyere etter bokas innhold, men de måtte bare ødelegge den med typisk slasher-vri. Det er en underholdende film og artig å se på nå og da, det er ikke det, men kvaliteten og spenningen ville ha vært så mye høyere hvis de hadde gjort den mer lik boka. Det er i hvert fall sikkert.

I know what you did last summer er perfekt sommerlesing hvis man vil ha lettbeint og fengende underholdning.

"Med voksende frykt stirret hun på brevet, på den ene svarte setningen som lyste mot henne fra det krøllete papiret. Jeg blir kvalm, tenkte hun. Beina holdt på å gi etter under henne, så hun grep tak i bordkanten for å støtte seg. Det er en drøm, sa hun håpefullt til seg selv. Egentlig er jeg ikke våken og står her på kjøkkenet i det hele tatt. Jeg ligger i sengen min oppe og sover tungt, og dette er bare et mareritt.[...] Hun lukket øynene, og da hun åpnet dem igjen var papiret fremdeles i hånden hennes, med den korte setningen i svarte bokstaver... JEG VET HVA DU GJORDE I FJOR SOMMER." Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer

Før jeg leste «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» visste jeg to ting om boka: Den er opphavet til «Fryktens sommer», skrekkfilmen fra 1997 som gjorde Jennifer Love Hewitt til en stjerne, og den er et markedsinspirert bok, lik High School Musikal-bøkene, skapt for å tjene penger på en trend, i dette tilfellet revitaliseringen og populariteten til slasher-sjangeren som (har jeg hørt) herjet som en feber etter premieren av Wes Cravens «Scream».

Hvis du har sett «Fryktens sommer» vet du at det første er sant, mens det siste er en antakelse. Lois Duncans bok er ikke en bok som ble til på midten av 1990-tallet. Den er 1973. Samme år som William Friedkins «Eksorsisten», Robin Hardts «The Wicker Man», og ikke minst «George A. Romeros «The Crazies». Hvilket bare setter enda et utropstegn bak konstateringen av at 1970-årene er konge hva gjelder pop-kulturdefinerende bøker og filmer.

Handlingen i «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» er noe annerledes fra den til Jim Gillespies film. For det første er karakterene yngre. Hovedpersonen, Julie James, er sytten når vi møter henne. Hun var seksten da hun, kjæresten Ray, bestevennen til Ray, Barry, og Barrys litt enkle kjæreste Helen, kjørte ned og drepte tiåringen David Gregg på en fjellvei.

Ungdommene reagerer som man kan vente av ungdommer, av alle mennesker egentlig; de er forferdet over hva som har skjedd og blir bekymrer seg for konsekvensene. At de vil bli dømt er ingen av dem i tvil om. At de også vil havne i fengsel og få fremtiden ødelagt er også like sikkert. Men bare hvis de gjør det rette, det særlig Julie insisterer mest på at de skal gjøre. Uheldigvis gjør de ikke det rette. I stedet stemmer de over hva de skal gjøre, og flertallet stemmer for å stikke fra åstedet.

Men noen vet hva de gjorde, og ett år etter hendelsen, detter et brev i postkassen til Julie og til flere av de andre. Deretter kommer de blodige anfallene.

Dersom du liker gnistrende gode spenningsromaner for ungdom, er «Jeg vet hva dere gjorde i fjor sommer» sjelden god en du ikke bør gå glipp av. Spenningen er glitrende, karakterene levende og troverdig skildret, overraskelsene popper opp her og der og slutten er flott.

Det som hindrer meg fra å trille en sekser er at skurkens identitet etter hvert ikke er så vanskelig å gjette. Det er ikke en ubetydelig feil.

Anbefales varmt.