Like før Sigurds arbeidsdag er slutt, blir det omsider oppholdsvær, og han får en innskytelse: Han vil la bilen stå og spasere hjem gjennom byen. Det tar litt tid, og medfører dessuten at han må bruke trikken eller apostlenes hester når han skal på jobb igjen neste morgen, men begge deler går jo faktisk an. Det sies at man tenker bedre når man er i bevegelse.
Sigurd går langsomt langs fortauene. Det føles som om han egentlig ikke har noe mål. Selv om han jo rent faktisk har det: Han skal hjem. Til Kristina og seg selv. Og til det ørlille vesenet som ivrig gror inn i sin egen form under huden hennes – en menneskime med myriader av nervetråder, like mange som Andromedatåken har stjerner. Det er barnet mitt, tenker Sigurd. Og jeg har et sted å bo, et sted jeg selv eier. Jeg har et menneske som er glad i meg, som har valgt meg blant alle de andre. Jeg har aldri i mitt liv vært sulten, ensom eller ordentlig syk. Jeg kan kjøpe omtrent hva jeg vil og reise til andre verdensdeler for moro skyld. Ingen har noen gang krenket meg såpass at det er noe å snakke om.
Det er jo bent frem et mirakel.
Så hvorfor er jeg så usigelig gretten for tiden?
Han runder et hjørne og får øye på det flimrende fargesvake bildet av seg selv i et utstillingsvindu. Den høye, slanke, rare hvite mann.
Som rasistene altså mener er nærmest utrydningstruet. Det er da i sannhet svært lite som tyder på akkurat det. Selv om vi et øyeblikk godtar den idiotiske ideen om at slikt som graden av hudpigment spiller en vesentlig rolle, er det heller ikke på det premisset snev av fornuft i innvandringsmotstandernes resonnementer. Tro hvordan det hadde tatt seg ut, som et tankeeksperiment her, om alle med genetisk arv fra nord og vest i Europa skulle “dra tilbake dit de kom fra”? Da ville blant annet store deler av Amerika og hele Australia bli noe bortimot sammenhengende ødemarksområder med bare spredte små befolkningsgrupper her og der. I Afrika og Østen ville det fremdeles være en del mennesker tilbake, men atskillig bedre plass ville jo de også få – og dessuten ville de ha sin frihet igjen, slippe å bli utbyttet og overstyrt, både direkte og indirekte; de ville selv kunne få avgjøre hva som er “til deres eget beste”. Etter noen generasjoner ville den europeiske dampveivalsen som rullet i århundrer over verden kanskje bare fortone seg som et vondt minne? Og i Europa ville begrepet overbefolkning raskt anta en ny dimensjon.