Jeg ser tilbake på året som har vært, og det er et tomrom. Nå som jeg kan se det, fyller det med med en underlig lengsel etter å dra dit igjen. Etter å hvile i den tomheten. For det er tider da den virkelig verden overvelder meg. Men det er ikke mulig å gå tilbake i tiden. I livet og den tiden er nå utenfor rekkevidde. Jeg må prøve å fungere utenfor. Mens det varte, gjorde jeg ingenting. Jeg tenkte ingenting, for det å tenke ville ha innebåret å huske, og det var ganske enkelt ikke til å holde ut. Men det jeg tenkte på som noe konstant, var egentlig en prosess. Jeg drev mot livet igjen, gradvis og forsiktig.