Det er først i vårt århundre at konflikten mellom kirke og stat
igjen for alvor er blusset opp i flere av Europas land.
Det henger sammen med den alminnelige sækularisering og spesielt
med de nye totalitære statsdannelser
som i prinsipiell motsetning til demokratiet og liberalismen
krever diktatorisk myndighet på alle felter av samfundslivet
og det private liv, også i kirken og religionen. (..)

Likevekt og samarbeid er blitt avløst av en motsetning som er
blitt skjerpet til det utålelige,
fordi de nye statsdannelser faktisk og praktisk har løsgjort
seg fra kristendommen og bygger på økonomisk materialisme
eller en biologisk mytologi som i seg selv innebærer en
utfordring til kristendom og kirke.

Klarest trådte konflikten i dagen i Sovjet-Russland. Målet var
åpent og utvetydig formulert.
Enhver form for religion skulle utryddes, i denne utryddelses-
kamp var alle midler tillatt, også massehenrettelser.

I dekretet om femårsplanen, undertegnet av Stalin den 15. mai
1932 het det: "Den 1. mai 1937 skal det i hele Sovjetunionen
ikke finnes et eneste gudshus; dermed er Gud fordrevet fra
SSSR's jord, jaget som en middelalderlevning som tjente til
arbeiderklassens undertrykkelse."

Slik gikk det dog ikke.
Ennå i dag eksisterer kirken i Russland, skjønt den er blitt
tallmessig redusert. ( . . )

I Tyskland meldte konflikten seg i en annen form, men ble
minst like så tilspisset om enn ikke så blodig.
..det ble fra høyeste hold forsikret at staten ikke aktet å
gripe inn overfor de religiøse konfesjoners frihet.
Men ordene er en ting, kjensgjerningene en annen.

NasjonalSosialismen fremtrådte ikke bare som et politisk
system, men som en ny livsanskuelse, ja som en religion som
bygger på blod og rase og opphøyer folket og dets fører til
øverste autoritet og høyeste norm for folkets og individenes
handling.
Det varte ikke lenge før den nye nasjonalSosialistiske stat
viste sitt sanne ansikt overfor kirken.

( 1945, tekst hos nb.no )
( nærmere om ideologi og tidsånd )
( Christie )