Enige opptrer de bare i avvisningen av kristendommen,
og i den felles bekjennelse til det "hellige Tyskland".

Et ytterst broket bilde møter en, et utall av "hedenske" sammen-
slutninger, "nordisk trosbevegelse", "germansk trossamfund",
"Tannenberg-forbundet", "enhetsreligionen"
og hvad de nu alle kaller seg.
Alle disse forskjellige forbund er imidlertid bare enkeltsymptomer.

Den egentlige interesse knytter seg til den store, samlende ny-hedenske
organisasjon, som under navn av 'den tyske trosbevegelse'
nu går sin seiersgang gjennom folket.
Det er den vi må studere, hvis vi vil vite hvad det nye tyske hedenskap
i virkeligheten innebærer.

/

..en stor religionskonferanse i Eisenach samme sommer (1933).
Etter innbydelse av professorene Hauer, Ernst Bergmann og Arthur Drews
møttes her representanter for en rekke av de bestående nordiske og
germanske religionsforbund -- "Tysktroende samfund", "Nordisk-religiøst
arbeidsforbund", "de fri-religiøse", "Rigkretsen", "kommende menighet"
og andre.
Programmet var å drøfte mulighetene for en vidtfavnende religiøs
sammenslutning.
Som foreløbig mål blev satt kravet om likeberettigelse og rettsbeskyttelse
for de ikke-kristne.
Resultatet var over forventning.
Under parolen "en tro som er folkets egen" sluttet de forskjellige forbund
sig sammen i et omfattende arbeidsfellesskap -- tross store innbyrdes
divergenser.

Og i en betydningsfull henvendelse til Hitler gav man uttrykk for det felles
krav:
"Tysk-troende menn og kvinner, samlet til møte i Eisenach .. står sammen med
føreren på det tredje rikes grunn
og henvender sig til ham i en alvorlig samvittighetsnød.
Vår tro er en tysk tro, som søker sine retningslinjer og henter sin kraft
i det tyske folkets eget religiøse arvegods ..."
"Vi som bekjenner oss til denne levende germansk-tyske tro, har det håp
til Føreren, at han skaffer oss den offentig-rettslige anerkjennelse av våre
tyske trosrettigheter, d.v.s.
fri utøvelse av denne tyske tro og selvstendig religionsundervisning og
opdragelse av våre barn efter germansk-tysk forbillede."

..Hermed var første slag vunnet. [gjennom en forordning fra Rudolf Hess
som Hitlers stedfortreder] ..
Offisielt var sagt stopp til kristelige absolutthetskrav i det tredje rike.

Pinsen 1934 blev der holdt et nytt grunnleggende møte i Scharzfell.
Her besluttet de forskjellige religionsforbund som hørte til arbeids-
fellesskapet, å opløse sig selv til fordel for en helt sluttet, enhetlig
ledet "Tysk trosbevegelse".
Fører for bevegelsen blev religionshistorikeren Wilhelm Hauer,
med grev Ernst Reventlow [nazi-politisk redaktør] som stedfortreder.

Som symbol ble valgt det gylne solhjul på blå bunn. Av medlemmene
forlanges at de skal være "fri for jødisk eller farvet blodinnslag",
at de ikke er frimurere [assosiert med pavekirken] og ikke tilhører noe
annet religionssamfund.

Selve retningslinjene ble formulert i tre punkter:
1-> Den tyske trosbevegelse tilstreber religiøs fornyelse ut fra tysk vesens
egenart.
2-> Det tyske vesen er i sin guddommelige urgrunn opdrag fra det evige
som vi er lydige mot.
3-> I dette opdrag alene er religiøs forkynnelse og kultus begrunnet.
Å være lydig mot det, vil si å leve sitt liv tysk.

Efter møtet i Scharzfell har den tyske trosbevegelse hatt en rivende
utvikling. .. man regner alt med en tilhengerskare på mellom tre og fire
millioner.
Gjennom tidsskrifter, bøker og utstrakt foredragsvirksomhet drives en
mektig propaganda over hele Tyskland. Overalt opprettes nye menigheter.

Den 26.april 1935 blev det berømte massemøte holdt i Sportspalasset i
Berlin -- efter Eisenach og Scharzfell den tredje merkepel i bevegelsens
historie.
..Fra regjeringshold hadde man for første gang offentlig tatt positiv
stilling til bevegelsen.

..[ Wilhelm Hauer : ] "..for øvrig vil De aldri forstå den tyske trosbevegelse
uten i vid åndshistorisk sammenheng. Bevegelsen er i dag bare en fase i det
opgjør mellem tysk vesen og fremmed religion som strekker sig gjennem hele
den tyske historie like fra kristendommens innførelse. (..)
Vi tror at i dypet av det tyske folks sjel, i dets 'urvilje', i dets streben
efter høieste selvutfoldelse overensstemmende med sin innerste egenart
er det den evige selv som åpenbarer sig.
Dette er det vi mener når vi taler om religion "av blod og jord".
En tro som er vår."

Folket som Guds åpenbaring!
Dette er altså det vesentlige. Det som gir den tyske trosbevegelse dens
slagkraft i det tredje rike.

_

Kristian Schjelderup: På vei mot hedenskapet.> Trekk av den tyske religionskamp
Oslo 1935, Aschehoug