Vi hadde en venn som het Hans og ble omvendt
da han var 75 år.
Det var en alminnelig kar, han hadde ikke levd
noe mer eksemplarisk liv enn de fleste.
Men så ble han omvendt.

Nå skulle man tro han ikke hadde så mange sjanser
etter han var 75 år. Men han fikk lov til å hjelpe
mange mennesker,
fordi han ikke så på seg selv men på Gud hele tiden.

Da naboen hans ble dårlig og fikk kreft og skulle dø,
møtte jeg Hans med sin Bibel under armen:
Skal du bort og lese for han Andreas?
"Ja, trur du itte at'n sier det da gett", sa han.
Han mente Gud.
"Og så sa jeg", fortalte han: "Jeg har da itte noe der
å gjøre." "Men så sa'n at jeg måtte gå, og da sa jeg
at da får du sende med meg det jeg skal gå med.
Og så gikk jeg da", sa Hans.
Og han Andreas ble en kristen, han.

Til slutt fikk gamle Hans så mye å gjøre i sjelesorg,
at han delte bygden i kretser. Han hadde én krets
mandag, én tirsdag og én onsdag osv., for ellers rakk
han det ikke! Og overalt virket Gud.

Og så fikk vi høre at en av de største kaksene i bygda
var blitt omvendt, og ingen kunne riktig begripe hva
som var hendt.
Jo, så viste det seg at det var Hans som hadde vært der.
Hadde han sagt noe storartet?
Vi fikk høre hva Hans hadde sagt. Han hadde spurt ham
om hvor han hadde tenkt å tilbringe evigheten.
Dette var det ingen som hadde spurt ham om før.
Og dermed fikk han noe å tenke på og ble en virkelig
varm kristen til slutt.
Slikt gjør Gud med den som vil ta imot. Men da må vi
slutte å si: Jeg kan ikke, vi må spørre: Hva kan Gud?

.."La oss da med frimodighet tre fram for nådens trone,
for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i
rette tid."
Ikke hva vi skal prestere, men hva vi er villige til å
be om og villige til å vente av den oppstandne,
avgjør saken.

_

tekst hos nb.no >