En spesiell side ved Martin Buber som gjorde inntrykk på Hammarskjöld,
var hans syn på denne inngrodde vanen hos det moderne menneske:

alltid å mistenke motparten i diskusjonen for uærlighet.

..hva Hammarskjöld i 1958 siterte i sin tale "Man's greatest challenge"
ved en lunch i Cambridge universitet, England:
"Det har alltid forekommet utallige situasjoner hvor et menneske
innbiller seg hans livsinteresse krever at han skal tro hans medmennesker
prøver å fremstille en sak annerledes enn den egentlig er..

I vår tid er et vesensforskjellig element kommet til, nå er en ikke bare
redd for at den andre med fullt overlegg hykler,
en tar det for gitt at han ikke gjør noe annet..

den andre meddeler meg sitt syn i et visst spørsmål, men jeg oppfatter
ikke dette som en opplysning. Jeg tar det ikke alvorlig, som noe
bidrag til saklig belysning av spørsmålet det gjelder;

snarere lytter jeg etter hva det kan være for ubevisst motiv som
får den andre til å si det han sier...
Min vesentlige oppgave i samtalen med min neste blir mer og mer.. å
gjennomskue og avmaskere ham..
Med denne endring i selve grunninnstillingen... er mistroen mellom det
ene menneske og det annet blitt eksistensiell.

..ikke lenger ærligheten, hederligheten hos den andre det dreier seg om,
men selve den indre integritet i hans eksistens..
Nietsche visste hva han gjorde da han priste 'mistroens kunst' og
likevel visste han det ikke.
For dette spillet.. er gjensidig.. Følgelig må man i fremtiden regne
med å møte en viss resiprositet når det gjelder den innbyrdes mistro,

hvor talen blir til stumhet og fornuften til vanvidd..."

(sitat gjengitt av Stolpe i en fotnote)