"Hva skal jeg gjøre?" "Oppgi forsøkene, oppgi din egen kraft. Frelsen må mottas, ikke opparbeides (...) "Oppgi det? Oppgi meg selv? Det er som å kaste seg på hodet ut i stupet."

"Du kommer ikke langt i det stupet. Det er der Herrens frelse er." (...)

"Jesus er en frelser fra virkelige synder." Sønnavinden suget og sukket der utenfor. Den lille ovnen innenfor varmet og lyste over to knelende skikkelser, som var gått inn for den barmhjertige Guds åsyn med byrder de ikke selv rådde med.

Det var en dag først i april. For en kort tid siden var det kommet en regnskur. Småbekkene sildret og rant i alle renner og fordypninger. Det dryppet fra takene, langsommere og langsommere ettersom beholdningen rant vekk.

Til slutt sivet dråpene med lange mellomrom. Da brøt solen fram og blinket i de siste forsinkede dråpene. Og plutselig blinket det alle steder. Hele naturen smilte gjennom tårer.

"Men her står han utenfor en dør der han var innenfor før. Hvordan kom han ut? Jo, i dette hjertet flyttet så mye inn at det ingen plass ble for ham. Han ble trengt utenfor. Er det noen av dere som har latt andre ting ta hans plass i hjertet?"

Ganske riktig, været slo om. Sønnavinden klinte seg varm og kjærlig inn over byen, og hustakene begynte å gråte av rørelse. Det dryppet og klukket alle steder.

Ute ved fjorden hvor det ellers var stille og fredelig, hørtes all klukkingen ut som smålatter langs alle vegger.