Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Da slagskipet Tirpitz ble sjøsatt i 1939, var det Europas største, med et mannskap på over 2500. «Ikke noe annet mål kan sammenliknes med det,» skal Churchill ha uttalt i begynnelsen av krigen. Da britiske bombefly senket Tirpitz 12. november 1944 ved Håkøya i Troms, hadde skipet knapt vært i kamp. 971 mann omkom. Tirpitz lå lenge i Fættenfjorden, ikke langt fra der forfatteren vokste opp. Hver gang familien passerte stedet, sa de voksne: «Her lå Tirpitz.» Et minne som ble utgangspunktet for denne romanen. Dette er fortellingene til skipets marinegaster og offiserer før, under og etter krigen. Gjennom et kor av stemmer møter vi de som døde og de som vendte hjem. Det er krig, de er tyske okkupanter, men fienden blir her avkledd den vanligste vernedrakten mot identifikasjon: uniformen. "Her lå Tirpitz" er en antikrigsroman med uhyggelig aktualitet. Boken er nominert til P2-lytternes romanpris. Om "Her lå Tirpitz": "Storartet antikrigsroman, et rekviem over et slagskip og dets mannskap. (...) Det er imponerende hvordan Storholmen klarer å holde de ulike stemmene fra hverandre (...) Storholmen er også en fremragende lyriker, og det merkes i teksten, både i miljø- og naturskildringene, i de mer reflekterende passasjene og i skildringen av krigens kaos og brutalitet. «Her lå Tirpitz» er en sterk, foruroligende og dessverre evigaktuell antikrigsroman, som dog ender håpefullt." Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad "Storholmen skriver fantastisk godt, stramt og enkelt, men samtidig poetisk og ekstremt gripende. Og menneskene, de er troverdige og komplekse. (...) Også i den knallsterke 'Tsjernobylfortellinger' fra 2009 brukte Storholmen historiske hendelser som bakteppe for en kollektivroman. Nå som den gang, minner hun meg på hvorfor skjønnlitteratur er viktig, fordi den kan formidle noe som ikke kan formidles på annet vis." Annette Orre, Vårt Land "Det er sterk, rørende og krevende lesning. Boka er et enestående foretak. (...) Storholmen formidler interessant og nyansert. Hun greier å omgjøre en solid dose fakta til bevegende lesning. (...) en uvanlig og sterk bok som vitner om stor kunnskap, klokskap og evne til innlevelse." Maya Troberg Djuve , Dagbladet "Det er blitt en foruroligende og sterk antikrigsroman, og det er sjelden at så stor sorg og smerte blir fortalt så knapt og konsentrert. Anbefales!" Stein Roll, Adresseavisen (terningkast 5) "... en tekst som griper sterkt, samtidig som den skreller bort klisjeene som preger våre offisielle krigsfortellinger. (...) Storholmens prosa er renskåret, dempet, med en særegen flyt. (...) en storslått, eksistensiell roman. Tina Åmodt, Klassekampen "Storholmens bok framstår som et sterkt antikrigsdokument (...) Døde og overlevende tyske soldater fra slagskipet Tirpitz får komme til orde i en imponerende roman (...) Styrken i dette litterære grepet ligger i hvordan det så tydelig framstiller krigens avhumaniserende virkning. Når Tirpitz blir bombet og går ned, er det ikke en ansiktsløs fiende som forsvinner i havet, men enkeltmennesker som gjennom korte og lange innslag har fortalt om angsten sin, om drømmene sine, og om at det eneste de ønsker, er å få komme hjem. Slik blir Ingrid Storholmens bok en virkningsfull og rystende beretning om sorg og smerte." Turid Larsen, Dagsavisen "Forfatteren greier å gå inn i krigshistorien på en ny og fascinerende måte. (...) Tilsammen blir boka en kraftig salve mot krig." Guri Hjulstad, Trønder-Avisa (terningkast 5) "Menneskeverdet forblir tekstens høyeste ideal, men jeg tror at den mest av alt vil ha oss til å tenke på hvordan krigen uvegerlig rommer hele spekteret av følelser og situasjoner. Krigen er et kaos, og det er mennesket som virvler omkring inne i den, på samme tid seg selv og vilt fortapt i den katastrofale volden. Kanskje er det nettopp det at det ikke finnes enkle humanistiske forklaringer på IS-soldatens hatefulle blikk som er denne romanens sterkeste innsikt." Bernhard Ellefsen, Morgenbladet "Fortellergrepet er effektfullt, og det avdekker både en rekke enkeltskjebner så vel som krigens barbari på en direkte og overbevisende måte." Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende "Ingrid Storholmen har skrevet en stor liten roman, om mennene om bord på slagskipet Tirpitz, og om deres liv i krig og fred, om kjærester, hustruer og barn. Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt." Guri Hjeltnes, VG (terningkast 5) "Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et så vidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person. Skjebnene til h
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788203358067
EAN 9788203358067
Omtalt tid Etterkrigstiden 1939-1945
Språk Bokmål
Sider 233
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Min konklusjon om boka: Men mest av alt er jeg utrolig imponert over Storholmens evne til å skrive så troverdig og levende som hun gjør i denne boka. Jeg antar det krever veldig mye å sette seg inn i så mange forskjellige personer, bli med dem gjennom de mest skjellsettende år av deres unge liv, deres dødsangst, deres lengsler og lidelser, bli med dem inn i døden, inn i hjelpesløsløsheten og avmakten, sette seg inn i de som venter på dem hjemme sitt ståsted: Får de sønnene og kjærestene sine hjem i live, eller ender de i en grav i havet, med et navn på en minnestein et sted i Norges land?
Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære.
Hele blogginnlegget om boka kan leses HER
Formen forfatteren har valgt for denne romanen var virkningsfull - alle stemmene som snakket til meg, og alle har en historie å fortelle. Det er utgitt mange bøker av norske forfattere i 2014 som har fått gode kritikker, det har også romanen til Stormoen fått. Det er vel fortjent synes jeg, og jeg håper mange leser romanen hun har skrevet. Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget.
Ingrid Storholmen (f. 1976) er norsk forfatter og kritiker. Hun debuterte med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001, og har siden utgitt ytterligere fire bøker (iflg. Wikipedia), hvor "Her lå Tirpitz" er hennes siste. Hun mottok Sult-prisen i 2010, og både hennes siste bok og den foregående ("Tjernobylfortellinger") har vært og er nominert til en rekke priser. Kilde: Wikipedia)
Storholmen er født og oppvokst i Verdal. Det tyske slagskipet Tirpitz lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. Hver gang familien passerte dette stedet, sa de voksne "Her lå Tirpitz". Dette har inspirert henne til å skrive en bok om slagskipet. Men ikke en slik bok man kanskje skulle tro, hvor detaljer om skipet og dets "liv og levned" redegjøres for. Derimot har hun skrevet en bok om et knippe av de tyske soldatene som befant seg ombord på skipet - gjennom et slags kor av stemmer, hver av dem representant for bare én av de mange tusen soldatene som var ombord. Noen av kvinnene som ventet på sine kjærester i Tyskland har også fått slippe til, og tilsvarende gjelder et lite knippe av nordmenn som hadde kontakt med tyskerne i Norge.
Tirpitz var søsterskipet til Bismarck og var de største slagskipene i den tyske marinen. Skipet ble bygget i 1939 og var oppkalt etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz, kan jeg lese på Wikipedia.
Etter at Norge var okkupert, ble skipet i en periode i 1942 plassert i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Tilstedeværelsen var truende nok i seg selv, fordi tyskerne dermed kontrollerte store havstrekninger. De alliertes fremste mål var å ødelegge skipet, jf. en melding Churchill sendte til lord Ismay 25. januar 1942:
«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.»
Den kritiske situasjonen preget begge sider av krigen, og det er på mange måter angsten for torpedering - sett fra de tyske soldatenes side - Ingrid Storholmen skriver om i sin bok "Her lå Tirpitz". På den ene siden var det prestisjefyllt å få være mannskap på skipet og slippe å bli sendt til Østfronten som kanonføde. På den annen side visste alle etter hvert hvilket ønskemål skipet representerte for de allierte. Skipet var derfor lite i aktiv tjeneste, og lå for det meste i ro.
Forfatteren har også vært på veterantreff i Heligenhafen ved Schleswig-Holstein, der hun traff noen av dem som overlevde bombingen av skipet og kantringen ved Håkøya i Troms i 1944. 971 mann omkom.
"Mot midnatt samler de seg i en sirkel når "Hengekøyevalsen" tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandre og synger "Lili Marleen" som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz." (side 6)
Men selv om Ingrid Storholmen garantert har latt seg inspirere av de gamle veteransoldatenes historier, består "Her er Tirpitz" (først og fremst) av oppdiktede skjebner.
Om det er Otto, Fritz, Carl, Heinrich, Kaspar, Werner eller Fregatten-kapitän Bieler som forteller - eller for den saks skyld Hedwig som venter på at Fritz skal komme hjem fra krigen - alle har de sin historie å fortelle. Noen tenker tilbake på ting som har skjedd, noen drømmer om å komme hjem, andre er veldig til stede her og nå. Kaspar for sin del tenker tilbake på brenningen av bøker som Tyskland iverksatte - av forbudte bøker generelt og jødiske bøker spesielt.
"Jeg så dem flamme opp, så små sotflak med bokstaver flagre i luften og omslagene bli like bruke som skjortene til de som brente dem. Jeg håpet på regn der jeg sto og stirret på det første bokbålet, en skikkelig skur så det skulle bli vanskelig å få fyr på papiret. Jeg tenkte på Heines ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam." (side 17)
Lite visste de unge soldatene om hva som ventet dem. En episode hvor Hitler kom ombord, beskrives av Fregatten-kapitän Bieler på side 26-27:
"Ennå er alt plettfritt, og krig tenkte de ikke på denne dagen, alle gastene som holdt pusten da Hitler gikk forbi. Dette er en lek, kanonene, ammunisjonslagrene, drillingen, det er bare øvelser vi skal utføre. Klart det mektige Tyskland skal ha en mektig flåte, det skulle bare mangle.
Nå har det vært krig i over to år. Jeg forstår at det er risikofylt, mens mange av guttevalpene rundt meg fremdeles tror de skal møte tinnsoldatene og trebåtene de lekte med som barn."
Guttene lengter hjem til kjærestene sine. Noen er gravide og blir sittende alene med alt ansvaret og vente, andre mister det barnet de bærer. Som kjæresten til Gottfried, den kjekke soldaten som tiltrekker seg så mange flotte damer mens han er i Norge at han ikke klarer å velge, men tar dem alle - uten at noen av dem vet om hverandre. Kjæresten mister altså barnet. Det var ikke enkelt i Tyskland under krigen. Heller ikke der ...
For guttene på Tirpitz var ventingen verst.
"Hva er krig, jo, det er å unngå å få lungebetennelse. Unngå å bli skutt, og hvis skipet torpederes, hoppe over rekka i rette sekund. Krig på Tirpitz er å holde ut ventingen." (side 140-141)
De fleste kunne ikke en gang svømme, og visste at den dagen de var tvunget til å hoppe over bord, ville de dø av drukning.
Og redselen for å bli tatt til fange av fienden lå der også ... Som Kaspar uttrykker det på side 186:
"Det første landet nasjonalsosialistene okkuperte, var Tyskland. Glem ikke det, sier jeg, de andre stirrer på meg, forstår ikke, vil ikke forstå, jeg forter meg til å ta en stor klunk øl. En av de andre rundt bordet, en jeg ikke kjenner så godt, forteller at han hadde hatt en cyanidkapsel gjemt i et hulrom i en tann, at det var vanlig hos SS. Det fantes tannleger som laget hull og satte inn kapselen. Ble du fanget, var det bare å røske den ut og tygge den bitte lille pillen, før det var gått et halvt minutt, ville du være død. Han lo og sa at det ikke alltid var moro å spise kavring."
Så taper Tyskland krigen, og livet må fortsette i det utbombede Tyskland. For de overlevende som vendte hjem, blir tiden på Tirpitz som en fjern drøm. Otto sier det slik:
"Det beste med livet om bord var at ingen spurte om hva du gjorde i det sivile. Ingen visste hvem jeg var, eller hva faren min het. Anonymiteten i krigen, i uniformen, kommer jeg alltid til å savne. Hjemme er jeg den samme som gården og slekta." (side 191)
Noen tok med seg sine norske kjærester hjem til Tyskland, hvilket krevde at de giftet seg før avreise fra Norge. I samme øyeblikk mistet deres norske koner sine statsborgerskap i Norge, og det var ingen vei tilbake. Andre reiste hjem til ventende kjærester og koner i Tyskland. Og atter andre ble uansett sivilstatus internert som krigsfanger de neste ti årene før de fikk vende hjem.
Konrad inviterer senere kona med på bilferie til Norge, og idet de kommer til Fættenfjorden, utbryter han "Her lå Tirpitz!"
"Vi parkerer rett ved stranden. Så rart å se stedet igjen uten det svære slagskipet. Kroppen husker naturen her, de lave fjellene, mest åser, den trange dalen, fjorden med de små øyene, hvite og røde hus, kyr som beiter ute. Det er akkurat så idyllisk som jeg minnes det, kanskje enda vakrere, og nå behøver jeg ikke å speide etter bombefly. Jeg tør ikke ta kontakt med folket på gården som ligger like ved, fortelle at jeg har vært her før, vet ikke hva de synes om tyskere. Jeg tar med kona og går en tur utover mot kaianlegget vi bygde, prøver å fortelle henne om hvordan det var da hele den trange bukta var fylt opp med slagskipet, kryssere og destroyere. Denne fredelige pletten var en stund Tysklands største flåtehavn i nord. Så annerledes alt er nå. Nesten uvirkelig." (side 208)
I tillegg til at vi får høre historien om noen av menneskene ombord på Tirpitz, deres kjærester i Tyskland og noen nordmenn på land, er noe av det sterkeste ved hele romanen at den først og fremst handler om mennesker. Mennesker med sine respektive drømmer og tanker, uavhengig av hvilken side av konflikten de tilhørte.
Selv om vi møter mange mennesker i det koret av stemmer som har fått plass i denne helt usedvanlige romanen, opplevde jeg aldri at det var vanskelig å leve seg inn i enkeltskjebnene. Smerte, sorg, angst, lengsel, kjedsomhet, glede, skam - hele spekteret av følelser er med, og alt koker i grunnen ned til en ting: at alle er mennesker uansett hvilken side av konflikten de står på. De fleste som deltok i krigen gjorde det fordi de var nødt, ikke fordi de var overbevist om en eller annen ideologi. Soldatene ble dessuten hjernevasket - i troen på egen uovervinnelighet, i troen på sine egne hederlige hensikter, i troen på seg selv som redningsmenn for menneskene i de landene som ble invadert - redningen fra de forferdelige engelskmennene ...
Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et såvidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person til punkt og prikke. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt! Og jeg må jo bare se å få lest mer av det hun har skrevet!
Helt til slutt tar jeg med et sitat fra side 214 i boka:
" - En gang leste jeg at enkelte afrikanske stammer tror at et menneske ikke er ordentlig død før alle som kan huske det, også er døde. Først når man er helt glemt, er man død. Slik vil krigen vare, vi har ennå mange vi minnes."
En bok som er vanskelig å sette ord på ...
Tirpitz ble sjøsatt 1. april 1939 og var Hitlers store stolthet. Krigsskipet var 256 meter lang og 36 meter bred. Og mannskapet besto av 2608 menn. 12. november 1944 ble krigsskipet heftig angrepet og senket av opptil flere bombefly ved Håkøya.
Forfatter Ingrid Storholmen har forsøkt å skape et bilde av mannskapet om bord. Karakterene er ikke basert på virkelige personer, men det blir heller forestilt hvordan det ville ha vært å være om bord gjennom fiktive karakterer. Hun skriver fra forskjellige perspektiver, både de som befinner seg i krigsskipet og deres kjære som venter på dem hjemme, som håper å få se sine kjære i live igjen. Og både tankene og følelsene virker realistiske og det er ikke vanskelig å sette seg selv i situasjonene vi leser om.
Det jeg både satte pris på i boka, og som irriterte meg samtidig (merkelig nok) var oppsettet på teksten. Den var på mange måter både nyskapende og veldig annerledes. Det var nesten satt opp som et filmmanus, men samtidig ikke. Det sto navnet på den personen i begynnelsen av hvert avsnitt som en tolkning på hvem det gjaldt, istedet for å bruke mange replikker og dialoger. Det var en litt artig måte å oppleve en bok på, men samtidig så fortrekker jeg nok "hele" tekster best. Fylte sider. Jeg er vel litt gammeldags og sær av meg. Jeg kan ikke noe for det. Og skulle ønske at forfatteren konsentrerte seg om noen få personer istedet for veldig mange slik at man kunne få et tettere forhold til de man leste om istedet for at det ble veldig mange forskjellige å lese om. Skjønner hensikten med dette, men for meg ble det litt rotete med alle navnene. Det gikk greit, det er ikke det, men skulle ønske at persongalleriet besto av mindre roller som man kunne få et nærmere forhold til. Det var et stort savn. Føltes ut som om jeg leste alt på avstand på en måte. Vanskelig å forklare ...
Her lå Tirpitz er en fin og innholdsrik bok om tanker og følelser som mannskapet om bord Tirpitz kunne ha hatt og det er lett å forestille seg mørkheten og dysterheten de måtte leve i. Både tema og tiden Storholmen skrev om er interessant og jeg vil gjerne vite mer om skipet og selve 2.verdenskrig, men dessverre falt jeg ikke helt for skrivestilen hennes. Den er nyskapende og annerledes, men jeg liker nok å lese "hele" tekster best. Det blir for "opphakket" for meg. Ingen tvil om at hun kan å skrive, men dessverre falt jeg ikke helt for forfatterens skrivekreativitet.
Dette ble en kort og en noe smårotete anmeldelse fra min side, men dette er en bok som er vanskelig å forklare og samtidig vil jeg jo ikke røpe noe. Dette er en bok som man heller må oppleve og dømme selv for å forstå hvordan den er. Jeg likte boka og tankegangen, men hadde nok forventet meg noe mer, men vet ikke hva. Men jeg ble interessert i å lese mer om Tirpitz og 2.verdenskrig generelt, så om noen har noen gode boktips innenfor disse områdene, så gjerne kom med dem. Gjerne virkelighetsnært/faktabok lesetips. Det hadde vært interessant å lese. Jeg var ikke så interessert i 2.verdenskrig da jeg selv gikk på skolen, men har blitt mer interessert med årene. Utrolig hvordan ting forandrer seg ... Så gjerne kom med noen boktips.
Herlig bok. Godt skrevet. Et kor av stemmer fra de som kunne ha vært om bord på krigsskipet, deres familie, venner og kjærester. Vi møter menneskene bak uniformen. En bok som skiller seg ut.
Peter | Far, hvorfor lærte du meg ikke å svømme?
Jeg tenkte på Heins ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker." Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam.
Ikke la krigen fordobles i deg, fortsatte farmor insisterende, la borgerkrigen i hodet ende i fred.