"Akkurat nå – mens du leser dette – blir en soldat på fjorten år tatt til fange og halshugget med en bredbladet kniv. Han ble oppdaget av fienden da han huket seg ned med en sigarett i skyggen av noen trær. Dessverre brydde han seg ikke om å skjule gloa. De kunne se ham på tjue meters avstand. Akkurat nå får ei jente på femten år en tapperhetsmedalje fordi hun tilfeldigvis kom forbi et tjern hvor to små gutter holdt på å drukne. Den ene av de to guttene hun redder skal som voksen bli seriemorder og drepe tjueen mennesker før politiet fanger ham. Den andre skal komme til å starte en stor internasjonal organisasjon som bekjemper sult, og vil indirekte redde hundre tusen barn.[...] Akkurat i dette øyeblikket skjer det vonde, vakre, grusomme og fine ting. Tilsynelatende tilfeldigheter. Er vi omgitt av tilfeldighetenes kaos, eller henger alt sammen?" Om det bare ville snø i helvetet

Helt siden «det vonde» hendte med faren hans, har livet til Hopper og familien ikke vært det samme. Faren –en minerydder- har i årevis ligget på sykehus, i koma. Moren har blitt lei av å vente og fått seg en type, og han selv har blitt unormalt alvorlig og bruker mer tid på å gruble over livets tilsynelatende tilfeldige ulykker og tragedier.

At han henger med hodet og ser på verden som hardt, kaldt og meningsløst sted, er derfor ikke så overraskende. Men det var noe som gjorde meg litt reservert i starten av boka; jeg ville slippe å lese om enda en karakter som er trist og miserabel fra begynnelse til slutt.

Heldigvis er ikke «Om det bare ville snø i helvetet» en bok som går i den retningen. Uheldigvis er ikke retningen historien tar verken en som var interessant. Den ga heller ikke noen mening for å være ærlig.

Den uinteressante delen er enklere å forklare enn den meningsløse. Arbeiderklasseområdet Hopper vokser opp i, den sykkelfanatiske naboen han beundrer og har som forbilde, bøllene i nabolaget, tiåringen han tar under sine vinger og som viser seg å ha en sexy søster med en enda mørkere personlighet enn han, minner en alt for mye om steder og karakterer en har møtt i titalls andre bøker til å etterlate noe inntrykk, ikke en gang et vagt et.

Men det er vrien som kommer et stykke ut i boka som virkelig tar kaka: Vår seksten år gamle helt blir nemlig påkjørt, «dør», havner i en slags limbo og blir i stand til å få viten om ting som skal skje og påvirke ting i den fysiske verden. Så våkner han fra koma og snipp, snapp, snute… Og dette uten at de spirituelle eller religiøse aspektene ved den midlertidige eksistensen blir forsøkt forklart.

«Om det bare ville snø i helvetet» er ikke den første boka som går inn i det spirituelle og religiøses bane og samtidig insisterer på å ikke si noe tilfredsstillende om det spirituelle. Men av de fem-seks bøkene jeg har lest er denne nok den verste, ganske enkelt fordi den ikke engang tvinger hovedpersonen til å gjøre seg opp en mening om det han har sett, opplevd og gjort.

Han våkner fra koma, ser at han på magisk vis har fjernet splinten som satt i farens hjerne og hopper av toget der.

Skuffende.