«Da jeg fylte førti i fjor sommer, blei jeg foreldreløs på samme innpust. Når man er sånn omtrent midt i livet, er det fort gjort at man begynner å se seg tilbake. Særlig når man ikke har levede foreldre lenger som kan huske det som bør huskes. Plutselig må man huske på alt mulig selv. Og det hjelper ikke stort med fotografier. De er nesten litt i veien. Hukommelsen sitter i hele kroppen, og den historien jeg kjenner på nå om dagen, foregår i 1980.» Ingen som røyker hopper strikk

Det er noe med det å bli tween som gjør en oppmerksom på andre. Hvordan de er og oppfører seg, noe som i sin tur gjør andre oppmerksom på deg og din atferd. Men det man ser er ikke alltid fullt og helt det som er: De som ser kule ut, er ikke sikkert kule, og det de gjør og som en tror er det som gjør dem kule, er ikke nødvendigvis kult.

Billie, den elleve år gamle heltinnen i Linda Hagerups «Ingen som røyker hopper strikk», er for ung til å skjønne dette. Men en dag mens hun står på en bussholdeplass, ser hun ei jente i femtenårsalderen med kult utseende, kule klær og en sigarett i munnviken. Og med det er det gjort; Billie begynner å røyke.

Året er 1980. Altaelva-konflikten bluser fortsatt, Star Wars: The Empire Strikes Back, filmet på Finse, går på kino, John Lennon er fortsatt i live og Billie- datteren til en AKP-ml-er troen i behold og jobb som journalist og en kunstner som ikke lenger er sammen, har det travelt med å vokse opp, mestre sin kropp og bli herre over sin skjebne (i hvert fall så mye en elleveåring, snart tolvåring, kan gjøre det).

Om det å røyke ikke akkurat er et smart sted å starte når man ønsker se eldre og mer sofistikert ut, er det åpenbart et normalt og akseptabelt første skritt. Selv for en som bare er elleve år gammel. Det skjønner vi når Billie forteller moren om at hun har begynt å røyke og moren, i stedet for å skjelle henne ut og/eller straffe henne, reagerer nokså nonsjalant på nyheten.

Morens holdning forklarer boka med at hun alltid har vært en hippie, en som utvilsomt tror på at barn bør være mest mulig som frittgående kyllinger. Hvorvidt en kjøper det er en annen sak.

Den Billie er redd for å fortelle nyheten, er bestevenninnen Nina. Hun er på mange måter det motsatte av Billie; mens Billie og hennes familie tilhører den ytre venstrefløyen, er Nina og hennes familie Høyrefolk; mens Billie ikke driver med noen fritidsaktivitet, i alle fall i starten, er Nina et fast medlem av juniorlandslagets turn-lag; og kanskje viktigst: Nina hater røyking og røykere.

Å bruke denne helle tynne «hemmeligheten» som dramatiske motor, er noe jeg ville ha ristet på huet av hvis jeg noen hadde referert det til meg. Jeg ville beskyldt forfatteren for det ene og det andre, og til slutt ville jeg sagt at en bok med en slik fyrstikk til motor, ikke hadde livets rett. At jeg ikke gjør det, skyldes Hagerups evne til å skrive levende, varmt og gjenkjennelig.

Nostalgien som gjennomsyrer både denne og de andre bøkene om Billie og hennes venner i Bærum tidlig på 1980-tallet, er med på å gjøre de små historiene og bevegelsene i hverdagslivet til Billie og hennes familie til noe større. Det minner en på at de største hendelsene som etser seg til hukommelsen, ikke alltid er de som involverer store dramatiske hendelse. De kan handle om noe så enkelt som den gang man holdt en hemmelighet for en venn, eller da man meldte seg inn i Natur og Ungdom og ble skjelt ut av en voksen.

En slik historie mer enn fortjener livets rett. Den er viktig.

Korte eller på andre vis lettleste bøker for ungdom.