Boken handler om Mia, hun har et godt forhold til familien, det går bra på skolen og hun elsker musikk. Det å spille cello er noe Mia har lyst til å gjøre profesjonelt og siden hun er såpass god er det stor sjanse for at hun kan få oppfylt ønsket sitt. Men så skjer det noe, skolen blir stengt for det snør. Det blir en snø dag, og familien finner ut at dem skal kjøre på besøk til noen venner. Kjøreturen går fryktelig galt, og det ender med at hele familien må til sykehuset. Mia får en opplevelse av å være utenfor kroppen og kan se hva som fåregår selv om hun ligger bevisstløs et helt annet sted. Kjæresten hennes Adam er veldig støttende og prøver virkelig å være der for hun, han ønsker at hun skal forbli i denne verdenen.

Først vil jeg si med en gang at boken veksler mellom nåtid og fortid, noe jeg ikke liker. Det er vanskelig og etter min mening får ikke forfatteren dette til noe spesielt bra. Jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal skrive, boken i seg selv virket veldig bra og jeg hadde virkelig håpet på en god og rørende bok, men det fikk ikke forfatteren til, syns jeg. Boken ble langsom og det ble rett og slett irriterende med at en hopper frem og tilbake i tid. Du får bare et lite innsyn her og et lite innsyn der. Det var også mye merkelig, sånn som at Mia kunne "gå ut av kroppen" og være andre steder og få med seg hva som skjedde der når hun ikke en gang var våken. Men boken er interessant og du får virkelig et godt innsynn i hvordan en familie burde være.