«Jeg vil så gjerne treffe deg, Stephanie?»
«Vil du det?» Og så plutselig, gjennom tausheten ble hun vâr hans sårethet og smerte. «Jeg er dum... Jeg vil gjerne treffe deg, jeg også. Veldig gjerne.»
«Jeg sier alltid den gale tingen, Stephanie. Bær over med meg.»
Hun lo. «Vent til jeg begynner å snakke kinesisk,» sa hun.
Å, den stemmen, den latteren. Han ville aldri få lyttet nok til musikken i stemmen hennes. Og han begynte å le, og lettelsen overveldet dem begge og han hvisket til henne på kinesisk: «Å, jeg er din og dette gjør meg tilfreds, og glad over min smerte.»
Og hun spurte: «Hva sa du?»
Han svarte: «Jeg har fortalt deg noe på mitt eget språk som jeg ikke kan si på ditt, Stephanie.»

... enhver krig koster så megen lidelse og utløser så megen brutalitet at seierherrene aldri formår å gi en virkelig fred, men bare en avsluttende krystallisering av krigens vesen, som nødvendigvis blir splintret av de undertrykte. Det som skjer er at den forstenede krig (som kalles freden) plutselig blir levende.

Deres livsform var entosiasm, et malmbrøl av tilslutning til det vedtatte.

Det var lykkelige år. Hvis det ikke var fordi det finnes så mange slags lykke, ville jeg sagt at de var de lykkeligste i mitt liv. Jeg kan i hvert fall si at jeg levde ikke i et stort mørke hvor det fantes små lyspunkter; men jeg levde i et stort rom hvor tingene kastet skygge – som seg hør og bør. Det var forresten et tredobbelt lys, så å si. Det var lærdommens, kjærlighetens og solens lys.

Og jeg stilte meg et spørsmål. Det kan kanskje aldri besvares. Mester hadde forstått at man kan kjøpe sitt liv til en pris som gjør det verdiløst. Men hvem har røpet den sannhet for menneskene? Gud eller Djevelen?

Det er ikke sandt, at Havet er troløst; thi det har aldri lovet noget: uden Krav, uden Forpligtelse, frit, rent og uforfalsket banker det store Hjerte - det siste sunde i den syge Verden.

Ungdommen er en kamptid. Fra den kamp kommer de fleste forkrøplet, forrået, sløvet, overvunne. Men det skjønneste i verden er den alderdom som er seierrik, rank, og stolt - og dernest den ungdom som heller vil dø enn å overvinnes av livets heslighet.

Pengene er alltid og under alle himmelstrøg en forbandelse. Har du nogen gang tænkt over det? De er den store dragesæd i verden; der den såes vokser hadet, uærligheden, forsimplingen, løgnen og al tænkelig djævelskab op igjen.

Hun så ham som før, like ofte, men traff ham sjeldnere, traff ham nesten aldri. En mann i arbeide var en kold og fjern mann. Han var ikke elskeren, tilbederen, svermeren, men en grå og blodløs skikkelse.

Det fortelles om årene at de læger alle sår. Men over de største spenner huden seg undertiden tynn. Arrene blir store, de smerter ved berøring, og ved sterke støt brister de opp og blør.

Jeg tror ikke at mennesket er ondt, eller at mennesket er godt - jeg tror at mennesket er delvis ondt og delvis godt. Hvilken side som skal få vokse og utvikle seg, avhenger av oss selv.

Man skulde gifte sig ung; ellers blir det ikke. Dels blir ens egne betænkeligheder flere og flere, og dels erfarer man for meget - gjennom gifte venner.

Ja, men patriotisme er jo altså egentlig ikke andet end potenseret egenkjærlighed. Man er seg selv så dyrebar, at man sætter pris på alt, hva der endog blot på en eller annen hvis kommer i berørelse med en, om det så bare er de lokaliteter, hvor man opholder seg, eller selv de lokaliteter som med disse står i en eller anden retslig eller administrativ forbindelse.

Ja, ja; vi er flinke, vi menneskebørn. Vore nødvendigheder og inskrænketheder digter vi om til dyder og er kry af dem. Som vi omgjør vor slægtsopholdelsesdrift til «kjærlighed», således blir den brutale omstændighed, at vi er vanedyr legemlig-åndeligt bundne til et bestemt milieu, omfantasert til en poetisk illusjon som «fædrelandskjærlighed».

Natten er for de fleste det usedvanlige. De bruker den normalt til å sove bort. Våker de en natt, kjenner de ensomheten, det er stille, ingen kommer, ingen går. Det slår dem ut av den tillærte balanse, og tankene driver imot de mørke kott, hvor nederlagene er magasinert, - ikke inn i dem, det våger de ikke, en rar hinde blir stående imellem, vi ser ikke nettopp nederlagene, men blir knuget ned av stemningen fra dem. I slike stunder sitter mennesket med mulighetene for å erfare noe om sig selv, men viker alltid tilbake. 

De voksne lærer oss forskjellen mellem godt og ondt, tror de. Det de innpoder oss er i virkeligheten noe helt annet: De hevner sin barndom på oss.

Jeg tror ikke nu at jeg noensinne har hatt annet mål enn opklaringen av hvem jeg er, og hvad mennesket er. Hvorfra? Hvorfor? Men den som spør slik, og ikke forblir i uskadelig høiskolesvada, men spør uten ophør, og år for år mere nærgående, han blir ikke elsket. For det er ikke meningen at man skal ha svar, ingen tør se i øinene at en eller annen kanskje fikk svar.

Der er mange tegn som tyder på, at flertallet blant oss blir i barndommen, og at forholdsvis få blir voksne i den forstand, at deres trang til erkjennelse av virkeligheten blir sterkere enn deres trang til å drømme seg bort fra den. 

Men sjelen -? Kan den forlate legemet og sveve ut i luften? Den kan ikke! Den er bundet til sentralnervesystemet med alle sine funksjoner. Vi kan ikke se uten øyne, ikke høre uten øre, ikke tenke uten hjerne og knapt nok med.

Et menneske kan vel ikke forandre sin natur i en håndvending, men med god vilje kan det skje efterhvert, når en har et tydelig mål.