Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren, småbarnsfar og professor i datavitenskap, informatikk og design, fikk diagnosen uhelbredelig kreft like før han skulle holde en avskjedsforelesning ved Carnegie Mellon University. Forelesningen, som ble skrevet som en gave til hans tre barn, handler om det han ville ha formidlet til dem hvis han hadde fått oppleve oppveksten deres. Han snakker om hvor viktig det er å overvinne hindringer, hjelpe andre til å nå sine drømmer, og om å leve her og nå.
Omtale fra forlaget
Da professor Randy Pausch skulle holde en såkalt "Last lecture", skulle det faktisk bli hans siste. Han hadde nettopp fått vite at han hadde uhelbredelig kreft. Men det han snakket om, var viktigheten av å overvinne hindringer, hjelpe andre til å nå sine drømmer og leve i nuet. Denne boken er en videreføring av forelesningen. Den er Randy Pauschs gave til sine tre små barn, det han ville formidlet til dem hvis han hadde fått følge dem videre. Det handler om livsglede, ærlighet, integritet, takknemlighet - det som har betydd noe for ham. Han vet at dette ikke kan erstatte en levende far, men det var den beste løsningen han fant. Pausch døde i juli 2008. Boken er solgt i mer enn 3 millioner i USA og oversatt til 35 språk.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788203236587
EAN 9788203236587
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted USA
Omtalt person Randy Pausch
Språk Bokmål
Sider 216
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Klaging som strategi fungerer ikke. Vi har alle begrenset med tid og energi. Enhver tid vi bruker på å sutre, vil sannsynligvis ikke hjelpe oss til å nå vårt mål. Og den vil ikke gjøre oss noe lykkeligere.
Selv om du sitter i førersetet betyr ikke det at du skal kjøre over folk.
Tid er det eneste du har. Og det kan hende du en dag får vite at du har mindre enn du trodde.
Hva slags visdom ville vi meddele verden om vi visste at dette var vår siste sjanse? Hvis vi måtte forsvinne i morgen, hva ville vi ønske å etterlate oss?
Når det er en elefant i rommet, bør man presentere den.
Vi kan ikke bytte de kortene vi har fått utdelt, bare tilpasse måten vi spiller på.
"Jeg vet du er smart. Men alle her er smarte. Det er ikke nok å være smart. Den typen mennesker jeg vil ha i gruppen min, er slike som vil hjelpe alle til å føle seg glad for å være her."
Det er nettopp i hellet at forberedelser og muligheter møtes.
Da vi kom ut av legens kontor, tenkte jeg på det jeg hadde sagt til Jai i badeland dagen før, i begeistringen etter den raske vannsklien. "Selv om prøveresultatene er dårlige i morgen," hadde jeg sagt, "vil jeg du skal vite at det føltes herlig å være i live og å være her i dag, i live sammen med deg. Uansett hva vi får høre om CT-bildene, kommer jeg ikke til å dø der og da. Jeg skal ikke dø dagen etterpå, eller dagen etter det eller dagen etter det. Så i dag, akkurat nå, vel dette er en deilig dag. Og jeg vil du skal vite hvor intenst jeg nyter den."
Jeg tenkte på det, og på Jais smil. Jeg visste det da. Det var slik jeg måtte leve resten av livet mitt.
Det er en grunn til at barrierene er der. De er ikke der for å holde oss ute. Barrierene er der for å gi oss en sjanse til å vise hvor fryktelig gjerne vi vel noe.