Det var en fin dag, tidlig vår. Lufta så klar og rein som smeltevatn over glattskurte elvesteiner. Av og til rensket gauken strupen med tørre skratt inne i bjørkeskogen ved stien,Gol lange salver så dvergmålet svarte bjart inne i Svarttjennsberget.

[...] det vanskeligste av alt i skrivekunsten, disiplinen, askesen [...] : Å skru ordene ned, gjøre dem små og uselviske, slik at virkeligheten bak dem kan trenge gjennom og tale med sin egen ordløse stemme. Å smelte ord og virkelighet sammen til ett, dét er sjølve alkymien i diktningen - De vises sten - som alle diktere drømmer om [...]

... sannheten er at begrepet poesi, tatt i sin vide og egentlige betydning, er en av de sterkeste og mest elementære krefter i menneskelivet. Det gir seg tusen skikkelser og uttrykk. Om det så bare er den ramme eimen av møkk over jordene en dag i våronna, så er det poesi. Sild og nypoteter er poesi ... en halvliter øl med sakte sig av doggdråper på glasset ... Det er ikke mulig å leve en eneste dag her på jorda uten å møte poesien i en eller annen form. Poesien er like selvfølgelig, og jeg hadde nær sagt like nødvendig, som surstoffet i lufta og hjerteslaget i brystet. Ble den tatt fra oss, ville vi dø gispende som fisk på land ...

Den som alltid har hørt skogene synge, han har noe av havets uendelighet i blodet. Vinden bærer havets sanger med på sin vandring. Synger dem for seg sjøl der den trår fotstilt over fjell og vidder, gjennom skoger i solfallet. Nynner dem lågmælt i de høge, svaie granene rundt nautgarden heime på skogstorpet. Drønningstunge åsrandsrytmer, vingeslagmjuke, blådimme ord.

Ja - nå vet jeg hva det var som kalte på meg, ropte fjernblått på meg i innlandsnettene når en stor favn av vind tok skogen og løftet den opp i rom og evighet: Havet!

Einstøinger som jeg lever liksom på sida av tiden, mens de andre - de utadvendte og aktive menneskene - har tiden i seg, som åndedrettet og blodgangen i årene, og merker den derfor ikke. Det ensomme menneske står på bredden og ser floden bruse forbi.

Elgen kjenner alltid på seg at jakttida er inne; disse blodige vekene av forfølgelse og drap har gjentatt seg og gjentatt seg til samme tid hvert år, de har bunnfelt en angst i dyrehjertene, et instinkt som vakner til live når lauvet tar til å falle og nettene får et drag av frost.

Rådyr - selve navnet har en dåm av dikt over seg. Og så disse grasiøse linjene i kroppen, - en nefertitisk langhalset ynde, som et relieff i en egyptisk gravfrise, så tidløst levende at det opphever døden og stadfester livets evighet.

[...] Gud skje takk for at du herder ut hos oss, du dyr fra Eden før syndefallet! Gud skje takk at skjønnheten tør dikte så ansvarsløst spinkelt og sprøtt i en tungskodd tømmerhogger-verden!

[...] jeg fikk igjen den rare kjenslen av at jorda seilte, bruste frem gjennom rommet med gyllent stjerneskum for baugen.