«Selve absurditeten i de religiøse dogmer gjør det til en ørkesløs oppgave og polemisere mot dem. Kan noen tro på dem, da er han utilgjengelig for argumentasjon.» skriver Arnulf Øverland (1889–1968) i En kjetters bekjennelser. Og likevel er det nettopp det han gjør i denne lille boken. Han går løs på kristendommens dogmer og læresetninger, tar dem på ytterste alvor, polemiserer mot dem og plukker dem fra hverandre.

Boken består av tre deler:
Første del er foredraget Kristendommen, den tiende landeplage, som Øverland holdt i Det Norske Studentersamfund i januar 1933. Bare tittel var i seg selv en rød klut. Øverland ble anmeldt av teologiprofessor Ole Hallesby og stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble frikjent.
Andre del av boken omhandler rettsprosessen, eller kjetterprosessen som tiltalte kalte den.
Den tredje delen er foredraget De tre vantroens artikler (som svar på troens tre artikler), holdt i Norske Studenters Kristelige Forbund i 1962. Også dette foredraget vakte ikke uventet et voldsomt rabalder.

Øverland briljerer som en retorisk mester. Her fra «landeplagen»:

"Han (Gud) skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvitende, så han vet på forhånd at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede. De lever seksti, sytti år, resten av evigheten skal de være i helvede.

Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss. Den gode Gud kunne ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunne heller ikke frelse oss på annen måte enn å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld.

Man kan kalle det å rette baker for smed.

Underlig er det også, at i det øyeblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår enda en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, Gud er ikke sint lenger." (side 10)

Enig eller uenig, det er besnærende å se hvordan Øverland tar Bibelens ord bokstavelig, setter dem på spissen og går løs på dem. Systematisk og logisk, provokatorisk og elegant. Boken har visse likhetstrekk med José Saramagos Kain. Saramago benytter seg av samme teknikk; han tar Bibelens ord, slik de står skrevet, og viser hvor de fører hen.

Jeg forstår at teksten kan virke støtende for noen. Men Øverland viser forståelse for at mennesket, overalt og til alle tider, har sjelelige behov. Mennesket søker trøst og beskyttelse mot livets farer og dødens angst i religionen, skriver han og fortsetter: «Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.» (side 82)

Øverland angriper primært teologene, kristendommens makt over mennesker og samfunn, og kirkens rikdommer. Målet kommer frem i Øverlands tale under rettsaken, å frigjøre tanken og gi mennesket en reell trosfrihet:

"Ellers frembød rettsforhandlingene adskillige muntre episoder, som f.eks. da statsadvokaten spurte meg om forskjellen på tro og overtro, og jeg måtte innrømme, at jeg ikke hadde oppfattet at det var noen forskjell – eller da lagmannen sa til meg, at «tiltalte er oppmerksom på at vi har religionsfrihet her i landet!» og jeg måtte erkjenne at jeg heller ikke var blitt oppmerksom på dette. Jeg hadde tvert imot gjort den erfaring på skolen, at vi hadde religionstvang, og når jeg var gått til angrep på kristendommen, så var min vesentlige beveggrunn den, at jeg ønsket at her skulle bli religionsfrihet." (side 40)