Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Kari Brattsjå drømte en gang om å bli skuespiller, men endte i stedet som sufflør ved Nationaltheatret. Nå er hun i ferd med å bli kastet ut av leiligheten hun har bodd i siden hun flyttet fra Drangedal til Oslo for femten år siden. Men heller enn å prøve å finne seg et nytt sted å bo, forsøker hun å ordne opp i livet til en deprimert forfatter med skrivesperre og en avdanket skuespiller som håper på et comeback på scenen. Det er den samme gamle historien: Kari involverer seg i andres liv for å slippe å ta tak i sitt eget. Hun har det kanskje ikke bra, men hun har det gøy. Og for Kari trumfer det alt.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2025
Format Innbundet
ISBN13 9788205597051
EAN 9788205597051
Språk Bokmål
Sider 326
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Erik Eikehaug er et nytt bekjentskap for meg, men jeg kommer nok til å sjekke ut ting han har skrevet tidligere fordi jeg elsker stilen og språket hans. Her er snert, skarpe observasjoner og masse humor, uten at det blir helt "Mot i brøstet" av den grunn. I tillegg ligger det noe sårt i kjernen av denne historien. Man kan vel si det slik at dette er en bok som preges av en "letthet" mtp. på tone og miljø, men som samtidig har et ekstra lag eller to. I tillegg er det noe utrolig menneskelig over disse karakterene, som gjør at det hele føles veldig troverdig. En varm og morsom bok.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDa den voksne mannen tok til tårene, sprang jeg over parketten og la armene rundt ham. «Så så, lille vennen,» hvisket jeg i øret hans, samtidig tenkte jeg: Med menn som dette, hvem trenger babyer?
"Opp mot husveggen står et par rulleski, det mest perverse av alle fremkomstmidler."
Menn tolererer kvinner med makt helt til en av dem forteller dem hva de skal gjøre.
Deretter ler vi. Det er ikke en latter som runger fra magen. Det sitter i munnen, grunn og flyktig. Forlenger ikke livet, men løfter nuet.
De smiler da jeg stiller meg sammen med dem, men lager ingen åpninger i samtalen, bare fortsetter å snakke om boligmarkedet, som sammen med kreft og babyer er det verste voksne mennesker kan snakke om.
Deretter løftet hun vindunken og fylte glasset mitt. "Vi må få opp toleransen din."
Det er ikke det at jeg har akseptert hvordan kroppen min ser ut, heller det at jeg har flyttet ut av den. Nå er den mer som et gelender jeg lener meg på i hverdagen, en praktisk konstruksjon som ivaretar mitt rike, indre liv.
Inne i meg treller nemlig Verdens flinkeste pike. Hun som betaler regninger, bestiller legetimer, laster ned nødvendige apper og sørger for at jeg aldri har tatovert korsryggen, sniffet kokain eller datet en bartender.
...Verdens flinkeste pike er også verdens dølleste pike. Hadde jeg gitt henne full kontroll, ville jeg aldri hatt det noe gøy. Hun er best når hun opererer i det stille.
Jeg har aldri hatt behov for søsken, selv ikke en skeiv en. Men jeg tenker at moren min hadde hatt godt av det. Hun påstår hun ikke har noe i mot homofile, men skjønner ikke hvorfor de skal gjøre så mye ut av seg. Det var hennes problem med meg også. Når vi var på butikken sammen, gikk hun alltid tre meter foran meg. Det var fordi jeg vrikket så på fua. Hun skjønte ikke hvorfor jeg ikke kunne gå som et vanlig menneske. "Hvem vil være et vanlig menneske? svarte jeg. Og da nesten skrek hun: Alle, Kari. Alle vil være et vanlig menneske.
Siren oppfordret meg til å drikke litt hver dag. Måtehold var det verste hun visste. Det handlet ikke om å bli full, selv om hun likte det også. Det handlet om det lille øyeblikket da rusen fikk hverdagsangsten til å slippe taket og etterlot livet lett og luftig.