Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag Carit Andersens Forlag
Format Unknown Binding
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Lite hus – store konsekvensar...
Denne boka er nok den som har vore lesen flest gonger, noko den også ber preg av. Sidan det er nokre år sidan forrige morostund, var eg spent på om den verkeleg fortente terningkastet eg hadde gitt...
Boka vart utgitt i Frankrike i 1934 , og den første norske utgåva kom i 1937. Mi utgåve vart utgitt av Den norske bokklubben i 1973, og har kostelige illustrasjonar av Audun Hetland.
Historia startar med at to menn tek ein spasertur og ein viktig samtale i den vesle franske landsbyen Clochemerle-en-Beaujolais . Dei vert einige om at dei vil gjere noko som viser at byen er moderne og framtidsretta. Og – planen dei legg denne dagen vert sett ut i livet: Det vert bygt ein pissoar, og det midt i sentrum. Dette får uante konsekvensar, spesielt lokalt, men også nasjonalt, og endåtil internasjonalt.....Ein pissoar kan føre til så mangt!
Gabriel Chevallier skildrar den vesle byen, og ikkje minst dei mange ulike innbyggjarane både snedig og humørfylt. Han tek mennesketypane på kornet, ironiserer både med personar og etiske normer – og korleis vi er i ulike settingar: smålige, misunnelige, maktsjuke etc.
Kan berre nemne presten Ponosse, som finn utvegar til å få absolusjon for synda si, (stakkars Honorine, eller?), eller Justine Putet som brått må leve med at umoralen brått faldar seg ut rett utanfor huset hennar.
Eg hadde kanskje ikkje landa på terningkast 6 i dag, men det skal få stå sidan eg har hatt så mange hyggelige stunder – og har ledd godt så mange gonger – saman med dei komiske karakterane i Clochermerle.
( Har lagt inn denne omtalen også under Et forargelsens hus, hadde vore ok om desse to kunne slåast saman, sidan det er same boka)
Herlig, fornøyelse å lese! Koste meg med denne. Fantastiske beskrivelse av karakterene, og jeg lo godt av alle de komiske situasjoner og hendelser personene ramlet opp i. :-)
Poilphard vakte også blide følelser hos enkelte eldre frøkener i Clochemerle, som ikke hadde noe imot å overta en satt enkemann i gode kår. Det er ikke så nøye med utseendet, når en selv begynner å rasle med frøene i høstvinden.
Hun går fremover veien, og hun er bildet på drømmen om ungdommen, det som gror og skal gro - drømmen er menneskenes eneste sannhet, den ene fattige sannheten de har. Det er ungdommen med dens stedige mot, dens nyskapte krefter og store tåpelige uvettighet som er så nødvendig, for ellers ville verden falle i hendene på bare gamle, skjeggete luseknekkere.