Ikke si det. Jeg vet

Ikke si det. Jeg vet
det går ikke, ikke på denne
måten, ikke stort lenger
nå og noen annen måte, fins det, slik vi
har stelt oss, kan det vel
bli annerledes, kunne det noensinne ha blitt
annerledes, med
oss - å nei, vi vet
det, si noe annet, noe
vakkert, vakre
ord, si Mandeltre
i mai, si Løvetanngult, Sensommerregn
sen sommer regn. Si: JA
ALLE -

Kunstnarvenen

Kunstnarvenen
hans nærleik gjorde meg stum
ein voll
ei kyrkje
Moxart Dan Giovanni
fylte kvelven
helsa høgrenessansen Ráfael

Nyfødd barn frå levande mørke
ei ånd med gudeaugo
i byljer
ikkje å stana
fortrylla hjarta mitt
det var som eit dikt
av Obstfeller, "Ene"

Gudrun Brauti Knutslid

Føre var

Trega ikkje
du stillte deg i brodden idag
endå du visste,
imorgo vi brodden stikke meg
her nyttar det kje om blodet ligg
på dørstokken
den du er redd, gjeng over

Tenn lys i stakane
fyll olje i lampune
Vår - Herres Kjerubar
vil breie vengene sine utover
deg og dine
Du hadde tenande motiver
djevelen trudde han hadde gode tider

Ingen takk
døden takkar aller
Himmelen takkar
Lyft andletet

Gudrun Brauti Knutslid

Fuglane æ ansless

Fuglar flyg ivi mitt hovud
underlege svingingar
vengjine er kje slik dei plaga vera

Kvva er ansless
er det dei hell eg,
når eg såg dei før
kjende eg dei att

Ingenting er som før
ikkje eingong tunet her

Gundrun Brauti Knutslid

Å eiga

Varmen eig den
som er født i ein samanheng
som kjenner pulsslagi varsle
om lånte dagar

Gundrun Brauti Knutslid

Den gode håndi

Ei hånd har strøkje dei småe kinn
i morgonglima,
turka tårur
og glatta ut

Slik skapt var ho
til dette hera - å salve vera

Å, slutt kje tenesta her på jord,
fleire ventar hell veslebror

Gundrun Brauti Knutslid

Så korn

Ei spire millom klunger
milde vindars kjærteikn

Så ditt kor
i morgen
utan å veta
kor vinden fer
i solauga

Dagen er ikkje din
heller ikkje kvelden
ingen ting veit du
bare at du lever nå
så - så
sil kornet millom fingrane
kjenn, det lever

Gundrun Brauti Knutslid

Spirande frø

Var eg eit spirande frø
elska eg jordi
lyfte meg
i takk til den

Tak meg kje bort de fuglar,
la auga dimmast
me talar fred
om verket i Hans hender

Væt jordi med regn
la småborni bløma fram
tett inntil meg
om ei liti tid
skal me sveipe oss i solkorn

Gundrun Brauti Knutslid

Ein lukkeleg dag

Kvar ny
der soli tek gullkåpa på
i fleire landskap

Kulde, varme
smeltar saman
i ei vårkjensle

Halde ei hand
den sjeli attrår
veta, ein elskar meg

Min skapnad
i hug og hold
lyfter meg i kvardagsstrev
eg prøver min styrke
i å gi

Gundrun Brauti Knutslid

Sommeren der ute

De la fra land
Holmer og skjær ble sakte
skjøvet til side. Kjølvannet
trakk skumringen
på slep. Bare lyden var foran dem
ved sundet
Bak siste knaus
lå hytta

Jan Erik Vold

Tale for loffen

Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inn i
og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene ende og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gyldne nybakthet lå vernende omkring
og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det, det er ikke sunt - mulig
det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå første
blide menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)

Jan Erik Vold

Gamal dame

Soli helsar
arvesmykke
i håret

Smilerynker
blandar seg
med sorgi si

I lyse augo
tjønnebotnar
heimlege lende

Eit lys i stolen
vidjemjuk i hugen
med kloke lippur
talar verdas vakraste hender

Gundrun Brauti Knutslid

Gud slumrer
i skjulte lag
til noe plutselig våkner

Berit Østbye

Står og venter
signalet fra roten
grønt gjennombrudd NÅ

Berit Østbye

Har du sett
det nakne treet
hvor enkelt det hviler

Berit Østbye

Assosiasjon

Angst
bitt hjernesellene
det vonde bitt syndene
mørket løyner redsla

I herja andlet
glør sjeli,
åndi frå Langfredagen
frigjer
livstidfanger

Gundrun Brauti Knutslid

Verdi er rar

Produktiv - nytte
sjellsord
Ansvar fe mine
spør dei hine
Verdi er rar
Far før ti born
ti born kan kje fø ein far
Måtte tanken før han vender
binde seg i mjuke hender

Gundrun Brauti Knutslid

Bu i Blokk

Moterektig - bu i blokk
der ingen kjenner ingen
veta om andres veikskap
utan å veta
tegja høylydt

Gundrun Brauti Knutslid

Ei ekte perle

I Riksmuseets eige
den ekte perla
Det "Gyldne Århundra" kalla
dengong dei store meistarane
feste det udøyelege til lerretet

Eg upplevde
Rembrandts Nattevakten
det kjendest heilagt
og stille
slik måtte det vera
den fyrste dagen Gud skapte

Eit uforklårleg lys kom mot meg
fylde auge og hjarta

Ei kvinne i Sari
med kastemerke i panna
kunne sjå ho hadde vore her før
møtte augo mine
her var eg for fyrste gong

Gundrun Brauti Knutslid

Fred

Frå sonartanken
kjem freden
te redde sinn

I kvelden
med tente lys
er fredsfyrsten

La dagen binde
det gode te seg
i nyfødd kjærleik

Freden
ber bod te alle

Gundrun Brauti Knutslid