«Myter og eventyr blir aldri uaktuelle. For de handler ikke bare om
den gang og den tid. De kan like gjerne fortelle om hver gang og
alltid. Men hver generasjon må likevel fortelle dem om igjen. På sin
måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag. Jeg ser på slike
fortellinger som trampoliner for fantasien. Og som en hjelp til å
forstå oss selv og den verden vi er født inn i.»

Bringsværd og Sissel Gjersum har laget et prakteksemplar av en bok om Medusa, den en gang så vakre og vene menneskedatteren av de eldgamle sjøormene Forkys og Keto, som igjen er barn av Gaia, moder jord.

Jeg leste en gang en annen bok om Medusa, Medusa: In the Mirror of Time, men den var såpass akademisk og tungt skrevet og så fokusert på tolkninger at jeg ikke klarte å glede og undre meg over selve historien. Det klarte jeg denne gangen. Dette var morsomt! Språket er enkelt, og illustrasjonene er fabelaktige. Gjersum har vært så flink; man kan ikke unngå å smile fra øre til øre av hennes kunstneriske stil.

Boken innledes med en introduksjon til gresk gudelære, om begynnelse, om vårt egentlige opphav og Gaia, titanene og de greske gudene. Det historiske og «biologiske» opphavet til Medusa. Myten om henne har alltid appellert til meg, både fordi den umåtelig tragisk og urettferdig, men også fordi Medusa, til tross for uretten begått mot henne, fremdeles fremstår som sterk og mektig.

«Monstre og uhyrer har alltid gitt oss en slags skrekkblandet fryd. Vi
er på en gang både tiltrukket og frastøtt av dem. Selv har jeg lenge
vært fascinert av Medusa. Ikke bare fordi hun er skremmende og
uhyggelig. Men fordi beretningen om henne eier en slik merkelig og sår
undertone. Kvinnen med slangehåret har en tragisk dimensjon – som
griper oss.» (77)

Jeg reagerte forresten på én ting, og det er at Bringsværd fremstiller samleiet mellom Medusa og Poseidon som samtykkende. Jeg har alltid lest/fått høre at hun ble voldtatt, og at dét er noe av det som gjør historien såpass mørk og trist. Her virker det som at de bare koste seg, for han skriver faktisk at de «elsker».

«Begge er nakne. Men hun tenker: Jeg er ikke redd ham- Jeg vet at han
aldri vil gjøre meg ondt. Nettopp på det stedet hvor de elsker, finnes
restene av et lite tempel. » (34-45)

Er det en grov feiltolkning, tok Bringsværd på seg rosenrøde briller for moro skyld, eller er det bare slik at myter har ulike tolkninger, og at det finnes ulike versjoner av dem?

Hmm. Ja, det kan godt hende. Han skriver jo at han "ønsker å være trofast mot de gamle mytene", men at tradisjonstrådene ofte er motstridende, slik at "innenfor denne rammen føler jeg meg fri til å velge blant alle de muligheter stoffet gir. Fri til å vinkle alt på min egen måte." (77) Da så! Da blir det jo ikke like trist og tragisk, syns jeg, for da blir Medusa bare mindre stereotypisk pen. Hva så?

«Nå som hun er borte … nå som ingen lenger vet hvor hun er … blir
sangene om medusa mer og mer eventyrlige. Men tonen er mørk nå, og
ordene skarpe og farlige. Hun er den ondeste, synger de. Den mest
grusomme. Og fremfor alt: Den mest heslige av alle skapninger … Hun er
den de voksne pleier å skremme barna med, når det er fare for at de
voksne ikke kan få det helt som de vil.» (46)

Selv om denne boken er enkelt forklart, og har artige illustrasjoner, vil jeg ikke kalle den en bok for barn, for både gresk mytologi og historien om Medusa kan være ganske groteske, seksuelle og voldelig (incest, spising av barn osv.). Men den er å anbefale til deg som ønsker en kort og fargerik oversikt over myten. Bakerst i boken er det ekstra informasjon om kildene og kommentarer til flere av ordene og hendelsene som tidligere kun blir nevnt, men ikke forklart.