Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Wilhelm forlater sin hustru og begir seg på vandring sydover gjennom de sveitsiske alpedaler mot Italia. Han er blitt pålagt av det gåtefulle Tårnselskapet aldri å oppholde seg mer enn tre dager på samme sted, og skal ikke binde seg til noe bestemt. Han lærer stadig nye mennesker å kjenne. Dette var i tråd med tidens nye menneskeideal, som var mer praktisk og samfunnsmessig orientert enn idealet i 1700-tallets opplyste overklasse. Fortellingen består av en rammefortelling, brev, dagbokutdrag, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjoner, tekniske beskrivelser, noveller og fyndord. Fortellingen er en fortsettelse av Wilhelm Meisters læreår.
Omtale fra forlaget
Wilhelm Meisters vandreår (1821-1829) er fortsettelsen av Goethes dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår (1795-1796). Læreårene skildrer Wilhelms individuelle utvikling, mens Vandreårene først og fremst har et almenmenneskelig perspektiv. Wilhelm går gjennom de sveitsiske alpedaler mot Italia og begynner å praktisere som sårlege, til beste for samfunnet og sine medmennesker.
Wilhelm Meisters vandreår er ingen enhetlig fortellende roman, men består av en rammefortelling samt bl.a. brev, dagbokutdrag, filosofiske og religiøse refleksjoner, noveller og fyndord. I ettertid er boken av mange blitt betraktet som en viktig forløper for det 20. århundrets eksperimentelle roman.
Sverre Dahl har oversatt og skrevet forord til boken. Han fikk Kritikerlagets oversetterpris for sin oversettelse av Wilhelm Meisters læreår.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2006
Format Innbundet
ISBN13 9788203209147
EAN 9788203209147
Serie De store romaner
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1700-tallet
Språk Bokmål
Sider 468
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket'Passer man nøye på å fastholde det nåværende', sier hun, 'vil man først ha riktig glede av det overleverte, for man ser lett at de beste tanker allerede er uttalt, de mest verdifulle følelser allerede er uttrykt. Gjennom dette får vi fortåelse for den harmoni som mennesket er kallet til, som det ofte mot sin vilje må finne seg i, da alle mennesker så lett innbiller seg at verden begynner forfra igjen nettopp med dem selv.'
Sannhetskjærlighet viser seg i at man overalt vet å finne og verdsette det gode.
Intet er mer motbydelig enn majoriteten, for den består av noen få sterke menn som går foran, av kjeltringer som tilpasser seg, av svake som assimilerer seg, og massen som kommer veltende etter uten i det hele tatt å vite hva den vil.
Men på samme måte som det øyeblikket da kvinners hittil ubestridte skjønnhet begynner å bli tvilsom, er selv den minste følelse av sviktende kraft ytterst ubehagelig, ja, så og si angstskapende for menn i en viss alder, selv om de ennå er i full vigør.
Når vi stiller oss overfor antikken og på alvor betrakter den i den hensikt å la seg danne, så får vi en følelse av at vi først nå egentlig blir mennesker.
Bloom skriver om "The Aristocratic Age" (år 1321-1832):
- - - It is a span of five hundred years from Dante's Divine Comedy through Goethe's Faust, Part Two [1321-1832], an era that gives us a huge body of reading in five major literatures: Italian, Spanish, English, French, and German. In this and in the remaining lists, I sometimes do not mention individual works by a canonical master, and in other instances I attempt to call attention to authors and books that I consider canonical but rather neglected. From this list onward, many good writers who are not quite central are omitted.