"Min første fiolin fant jeg på en søppelfylling. Og det var en svært god fiolin, men det visste jeg selvsagt ikke da. Jeg visste imidlertid at det dreide seg om en magisk fiolin. Det skjønte jeg med det samme, bare ved å se på den, for selv om det var i ferd med å bli mørkt, skinte den, og det som skinner, er som regel magisk." Stillhetens hus

Forlaget skriver:

Stillhetens hus er en roman om kvinner, musikk og en helt spesiell fiolin. Rammen rundt historien er en klassisk konsert som finner sted i Berlin. Konserten skal til å begynne, luften er fylt med forventing, og en gammel kvinnes tilstedeværelse blant publikum gjør noen av orkesterets medlemmer nervøse. Hvem er hun? Hvilken forbindelse har hun til orkesteret? Dette er en roman med mange historier i én.

Det enkleste og kanskje vanligste en kan skrive om en bok som handler om musikkens magi, dens evne til å nære drømme, være som bankhvelv vi kan bruke til å bevare minner og transportere oss, er at den er musikalsk, eller at den synger. Jeg vet ikke om det er en klisje ennå, det spiller ingen rolle. Blanca Basquets prisbelønte spiller på noen vidunderlige strenger og var et gledelig funn.

Boka handler om musikere. De to viktigste er Teresa og (fru) Anna. Teresa er den fattige. Faren er fraværende og moren, en hardtarbeidende og oppofrende kvinne, jobber som renholder. Inntekten er så liten at de bare har råd til å bo i en leilighet med ett rom, ett bad og et kjøkken. Møbler har de ikke råd til, så de bruker den lokale søppelfyllinga som sin Ikea. Da sier det seg selv at å få det hun vil ha, det hennes jevnaldrende har, ikke er noe Terese kan regne med. Det vet hun allerede som sjuåring. Men hun vet også noe annet: Hun har en mor som elsker henne mer enn livet og som er villig til å gjøre hva som helst for at hun skal bli lykkelig.

Anna derimot, er rik. Hun bor i et stort hus og får det hun peker på. Og klisjé eller ikke, går moren hennes rundt og tror at det skal oppveie for omsorgen og strukturen datteren trenger. Faren har dratt sin vei i den tro at kona vet best hvordan deres felles datter bør oppdras.

Det som forener Anna og Teresa er musikken. Mer presist fiolinspilling. Teresas mestring av dette instrumentet, er mer mirakuløs og magisk enn Annas. Og troen på magien som skjer i møtet mellom musikeren, instrumentet, publikum og komponisten, er sentral for Teresas kunst. Slik er det ikke med Anna. Hun er teknikeren, perfeksjonisten som går gjennom vegger for å spille korrekt og fast.

Historien om disse to jentene, senere kvinnene, er også en historie om en helt spesiell fiolin. Den ble en gang for hundrevis av år tidligere laget av en av historiens fremste produsenter av instrumentet, blir ved en feiltakelse kastet av hushjelpen til en prominent tysk komponist og Casanova bosatt i Spania, blir like etter funnet av Teresa, stjeles, før det flere tiår senere stjeles tilbake.

Det er mer, ikke minst flere historier om tapt kjærlighet, giftig kjærlighet og uoppfylt kjærlighet. Det er et forførende språk, en forflytting i tid som er helt sømløs og levende karakterer som blir med deg. De ble i hvert fall med meg.

Høyst leseverdig. Anbefales varmt!

Ved en ren tilfeldighet kom jeg over denne boken. Jeg hadde ikke hørt om hverken forfatteren eller boken før. Og så viste det seg å være en skatt ! Historien fortelles stort sett gjennom tre kvinner - om deres forhold til en verdifull fiolin, og til en berømt musiker og dirigent. Den fattige jenta Teresa som finner fiolinen på søplefyllingen , hushjelpen Maria, som ved en misforståelse sørger for at den blir kastet, - og Anna, som kjemper for å oppnå sin mors kjærlighet, men blir avvist. Dermed legger hun alle som kan true hennes krampaktige behov for oppmerksomhet og eietrang - for hat . Kjærligheten til musikken fyller hele boken og gjør den til en opplevelse. Anbefales.