«Fantasi er hukommelse» («imagination is memory») slår James Joyce ganske enkelt fast. Ja, nettopp. James Joyce treffer spikeren på hode. Fantasien går ut på å sette sammen løsrevne minnebilder, bruddstykker som har mistet sin sammenheng.

Dette kan være en grunn til at mange litteraturkritikere har problemer med å forholde seg til en viss type romaner - enten forstår de dem ikke, eller om de så forstår dem, klarer de ikke å sette ord på eller teoretisere hva det er ved dem de har forstått. Sammenlignet med forfattere er kritikere generelt altfor intelligente og snartenkte, og har ofte problemer med å tilpasse seg romanens langsomme tempo og sakte framdrift. I mange tilfeller må de derfor oversette tempoet i teksten til sin egen innebygde hastighet, og så skrive kritikken ut fra det oversatte resultatet. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. I tilfeller hvor teksten ikke bare er langsom, men også kompleks og har flere lag, vil oversettelsesjobben være ekstra vanskelig, og kritikeren ender opp med en oversettelse der teksten er vridd og vrengt.

En roman er en lang fortelling, og hvis den holder samme intensitet hele veien igjennom, får leseren åndenød. Derfor gjelder det å gjøre teksten litt løsere her og der, slik at leseren får rom til å trekke pusten. Dessuten er det viktig å skape en balanse mellom helheten og de enkelte delene, og dermed er det en del detaljer som må justeres for å passe inn i dette perspektivet. Det hender kritikere løfter fram en bit av teksten og holder den opp og sier: "Det burde være forbudt å skrive så slappe setninger." Jeg synes det er urettferdig. En roman trenger pustepauser, akkurat som levende mennesker. Det er nettopp de slappe partiene som gjør at de hardt tilskrudde passasjene får den effekten de er ment å ha.

«Det gjelder å svømme motstrøms», har den polske poeten Zbigniew Herbert sagt. «Det eneste som lar seg drive med av strømmen, er søppel.» Dette er ord man blir sterk av.

Raymond Carver, en forfatter jeg har stor respekt for, likte også denne formen for finsnekring. Han lånte en annen forfatters ord og skrev: «Når jeg har skrevet en novelle, lest nøye gjennom den, tatt vekk noen kommaer, lest gjennom den én gang til og så satt kommaene tilbake der de sto, da vet jeg at novellen er ferdig.»

En av mine kjepphester er at ingen generasjon er bedre eller dårligere enn en annen. I offentligheten presenteres dette gjerne som en stereotypisk generasjonskonflikt, men i mine øyne er det det reneste vås. Hver generasjon har sine fortrinn og ulemper, sine gode og dårlige sider, selv om det naturligvis finnes tendenser og retninger som endrer seg fra generasjon til generasjon. Men noen kvalitativ eller kvantitativ forskjell finnes ikke. Eller i det minste ikke i nevneverdig grad.

For at en kunstner skal kunne karakteriseres som original, må han eller hun etter min mening fylle følgende kriterier:
1. Hun eller han må ha en helt egen stil (klang, stemme, form, farge)
som skiller seg fra andre kunstnere, og som lar seg gjenkjenne ved første
blikk eller første akkord.
2. Denne stilen må han/ hun ha utviklet på egen hånd, og den må hele
tiden videreutvikles. Hen kan aldri bli stående på stedet hvil, men
må være drevet av en iboende spontan skaperkraft.
3. Den personlige stilen må med tiden bli et referansepunkt for andre,
bli en del av den kollektive bevisstheten om hva kunst er og tjene
som inspirasjonskilde for kommende kunstnere.

I følge ny forskning øker antallet nerveceller som dannes i hippocampus radikalt ved aerob trening. Med aerob trening menes aktiviteter som svømming eller jogging, altså middels anstrengende trening over lengre tidsrom. Men om man lar de nyfødte hjernecellene bare ligge der, forsvinner de etter tjueåtte timer uten å ha gjort noe som helst nytte for seg. Det er skikkelig bortkastet. Om de nyfødte hjernecellene derimot utsettes for intellektuell stimulans, aktiveres de, kobler seg på hjernens nettverk og blir en organisk del av et signalformidlende fellesskap.

Thelonius Monk har sagt: «Det jeg vil si, er at du må spille som du selv vil. Ikke bry deg om hva verden har lyst til å høre. Om du spiller akkurat sånn som du har lyst til å spille, så vil verden komme etter og forstå hva du holder på med. Selv om det kan ta femten-tjue år. «