Nå

Nå.
Et meget lite ord.
Nå.
Likevel rommer det
hele evigheten.

Snøløkt

Jeg trenger ingen refleks. Du ser meg
på veiene i mørket. Hjertet mitt
lyser dimt rødt
på innsiden av ribbeina. Jeg er som
ei vandrende snøløkt
med et stearinlys inni.

Juni. Disse søvnløst hvite nettene,
en kjær og samtidig smertelig tid.
En kamp, en spenning i lufta: Lyset
holdt på segnende strak arm
et par åndedrag av evigheten.
[...]

Det lukter nysnø
av stjernelyset. Jeg sitter
med svart myrjord på støvlene,
sitter under syngende graner
og hører mitt hjerte oversette for meg
stillhetens ordløse språk:
- Frykt ikke
din stundende kveld.
Det virkelige livet
venter deg i vest
bakom alle solefall,
en lykkelig heimkomst
til livet før du ble født.
Du må bare
dø deg gjennom
et jordtrukket menneskeliv først.

(Stjernestund)

Til slutt
går du gjennom solfallet
Da snur du deg og ser tilbake.

Og alle milene du gikk,
alle dagene som syntes traurige og grå,
låner farge fra kveldshimmelen
og lyser
i lilla og rødt.

Men ingen kan vende om.
Du står på kveldshøgda nå. Snart
synker du i skumringens aske ...

(På kveldshøgda)

[...]
Jeg rusler skogstien
innover i meg sjøl, lykkelig
med strofene fra en svarttroststrupe
plantet som en kvast stritt duftende trolldomsurter i
det gamle hjertet mitt

[...]
Jeg sender en hilsen
med kveldens lette vindskyer,
en hilsen til meg sjøl der jeg står
kroppsløst hensunken i evigheten
på morgenkystene bortenfor alt.

[...] jeg har sett sola gå ned
over Hesteknatten
I dager med lettskyet vær
henger kveldshimmelen ut
en østerlandsk eventyrprakt:
Ultramarin, sinober, oker og gull,
alle fargene på Guds palett
toner sammen i en overjordisk velklang
vest over disblå, tankefulle skoger.

[...] du drømmer vakkert
mitt fattige land. Du løfter
jordens mørke, stienes mumlende tungsinn,
blommer og fuglesang - alt
løfter du i lys av legende
opp i himmelen.

Mine vidløftige drømmer,
så flyktige og skjøre, utsatte
som doggtung kingelvev
spent ut over ei glenne i skogen
der elgen ofte kommer lufsende
i smådilt over måsan
med horngreipa høgt løftet.

(Drømmene)

Versa mine låter veikt og vemodig,
som tonene fra en utslitt harmonikk
en kveld i ei drengestue,
der musikanten er en halvgammel peppersvenn
med store, trælete hender
og en håpløs drøm om kjærlighet
gjemt inni mørket i hjertet.

(På harmonikk)