Hvis alle kommer til å bli tilintetgjort av atombomben, la oss
i hvert fall gjøre fornuftige og menneskelige ting når det skjer --
be, arbeide, undervise, lese, lytte til musikk, bade barna,
spille tennis, prate med venner over en øl og en runde med darts -

ikke klynge oss sammen som forskremte sauer mens vi tenker på bomber.

Den kan tilintetgjøre kroppen vår, det kan en bakterie gjøre også --
men den trenger ikke å prege våre liv til daglig.

"Men, . . . det nye er at atombomben kan legge hele sivilisasjonen
i grus.. Lysene kan bli blåst ut for godt." ?

Dette tar oss nærmere det egentlige poenget: ... Hva tenkte du
egentlig om sivilisasjonens fremtid i det lange løp før atom-
bomben dukket opp? Hva ville bli det endelige resultatet av
menneskenes strev?
Svaret er kjent for de fleste med bare overflatisk vitenskapelig
kunnskap, men nevnes merkelig nok nesten aldri. (...)

Jorden og alle soler i universet kommer til å gå tomme for energi
og si takk for seg. Den materielle verden er et synkende skip.

...Vi er vekket opp fra en deilig drøm, og kan begynne å snakke
om livets realiteter. . . .

Det viktige spørsmålet er hvorvidt 'naturen' -- det man studerer
i vitenskapene - er det eneste som finnes. . . .

La oss begynne med å anta at det eneste som finnes er den
materielle verden.
At det aldri har, eller kommer til å eksistere noe utover denne
meningsløse bevegelsen av atomer i tid og rom; ved en uendelig
rekke tilfeldigheter har det (dessverre) produsert skapninger
som oss --
vesener med en kunnskap om at deres egen bevissthet er tilfeldig
produkt av hele den meningsløse prosessen - og at livene deres
dermed også er meningsløse,
selv om de (akk og ve!) føler seg viktige.

I en slik situasjon ser jeg tre muligheter:

1. Man kan begå selvmord.

Materien som blindt, ved et uhell har gitt meg dette bevissthetens
åk som krever mening og verdi
i et univers som ikke kan tilby noen av delene,
har utstyrt meg med evnen til å gjøre slutt på det selv.
Jeg kan levere tilbake denne meningsløse gaven: Jeg nekter å la
meg lure.

(2) Man kan rett og slett gå inn for å få så mye 'ut av livet'
som mulig. Universet er tomt og meningsløst, men siden vi først
er her -- kan jeg raske til meg så mye jeg klarer.
Dessverre er det .. veldig lite å ta, bare de simpleste sanselige
gleder. Man kan ikke, bortsett fra i den dyriske betydningen,
bli forelsket i ei jente hvis man vet (og stadig blir minnet på)
at alt det skjønne ved henne, på indre og ytre plan, er et flyktig
tilfeldig mønster, skapt av atomer i kollisjoner,
og at ens egen reaksjon på det bare er en slags fosforescens som
stiger opp fra genene.
Man kan ikke fortsette å få noen særlig nytelse av musikk hvis
man vet og husker at dens aura av betydning er ren illusjon:
du liker den bare fordi nervesystemet er irrasjonelt betinget til
å like den.
Man kan, i den mest basale formen, ha det 'gøy', men når det blir
veldig bra, når opplevelsen kommer i nærheten av å dytte deg
videre fra kald sensualitet inn i ekte varme, entusiasme, lykke --
blir du tvunget til å føle den håpløse disharmonien mellom dine
egne følelser og universet du lever i.

(3) Man kan trosse universet og si: Selv om det er irrasjonelt,
er ikke jeg det. Selv om det er nådeløst, vil jeg vise nåde.
Selv om jeg er blitt til ved en rekke tilfeldigheter, vil jeg
etterstrebe humane verdier når jeg først er her. Jeg vet at
universet vil seire til slutt, men jeg vil kjempe til siste
åndepust. Jeg vil holde ut i dette ødelandet; jeg er villig til
å ofre meg selv, midt i denne harde kampen for tilværelsen.

Universet får være så meningsløst det vil, men jeg vil kjempe
mot meningsløsheten!"

Jeg antar at de fleste av oss, selv om vi forblir materialister,
velger en mer eller mindre bekvem balansegang mellom det andre og
det tredje alternativet.

Selv om det tredje alternativet kan være det beste, det er f.eks.
en holdning som er best egnet til å "bevare sivilisasjonen",
forliser begge på det samme skjæret.
Dette skjæret -- disharmonien mellom våre egne hjerter og det
fysiske -- kommer tydelig frem i det 2. alternativet.
Det tredje prøver å unngå skjæret ved å akseptere disharmonien i
utgangspunktet, og trosse den.
Men det vil ikke fungere i praksis: Man setter sine humane verdier
opp mot universets meningsløshet og idioti.

Man tar for gitt at ens egne standarder er noe som ligger utenfor
selve universet og kan settes opp mot det,
som om man kan dømme universet ved en standard som er lånt fra
en annen kilde.

Er nå den materielle verden i tid og rom det eneste som finnes,
kan det ikke finnes noen annen kilde for en slik standard.
Standarden måtte, som alt annet, være et utilsiktet og meningsløst
resultat av blinde krefter.

Vi kan ikke finne noe lys utenfor materien som den kan dømmes ut fra,
det er bare slik antropoider i vår rase føler det
når atomene i hodene våre legger seg i visse baner --
disse banene er produsert av årsaker som er ganske så irrasjonelle,
ikke-menneskelige og ikke-moralske.

Selve grunnen vi står på, i å trosse den rent fysiske verden,
smuldrer opp under våre føtter.
Hvis våre standarder har utspring ene i dette meningsløse universet,
må de være like verdi- og meningsløse som opphavet.

De fleste moderne mennesker er nødt til å føres gjennom slike tanker
før de er villige til å gi det motsatte synet en reell sjanse.

All naturalisme fører oss hit til slutt -- til en temmelig endelig og
håpløs uoverensstemmelse mellom hva tankene våre hevder at vi er,
og hva som må være resultatet hvis naturalismen er av sannheten (...)

vi kan aldri tenke en tanke fordi den er sann, men bare fordi vår natur
tvinger oss til det.
Vi kan aldri utføre en handling fordi det er det rette å gjøre, men bare
fordi blind 'natur' tvang oss til det.

_

( fra essayet 'On Living in an Atomic Age )

"Jeg ser ingen grunn til at det ikke skulle være bøker i himmelen. Men du kommer til å oppdage at ditt himmelske bibliotek bare inneholder noen av bøkene du eide her på jorden." "Hvilke da?" spurte jeg. "De du ga bort eller lånte vekk."