Lengst inne

Lengst inne
der vår kjærlighet er ensom
uten ord og ords bedrag

Lengst inne
der vår svakhet føder svakhets
grensløse styrke
Er vi alltid sammen
uten krav og løfters nederlag

Lengst inne
Er vi alltid sammen
vergeløst
og tryggere enn alt.

VIII

Skjønt ennu skal vi snu oss om å se
tilbake
drømme drømmen om en vei
tilbake

Så fjernt er nu det nære
Det fjerne altfor nært

og illusjonen om en fremtid
bak en fortids blå ruiner.

Men ennu ventende
så tomme ligger våre hjerter
venter deg

Dine hender som skal knuse
ensomhetens speil og splintre
bilde av vårt eget ansikt
meningsløst og ventende.

Det finnes øyeblikk av poesi i alle liv - eller snarere: det finnes øyeblikk da ethvert liv fortetter seg til poesi, da bevisstheten om å være til rammer en som en uforløst sang. Det er poetens skjebne å aldri kunne unnslippe erindringen om, men alltid måtte lete mellom ordene for å gjenkalle denne tilstand.

Poesiens etiske verdi ligger ikke i at den forteller oss hva vi skal føle eller hvordan vi skal handle, men i at den bringer tingene til liv i vår bevissthet - gir dem den virkelighet som er nødvendig for at vi skal kunne omfatte dem med sympati og medfølelse.

MOZART

Med ett: sollyset splintrer luftens hinne
og brister i øyets krystaller
Uendelig frihet ...
På en trapp av glede
stiger du mellom stemmer av lys
Himlen åpner seg
Livet smiler mot døden
fryktløst
og uten grenser.

Juliregn

Nu vandrer juliregnet gjennom natten
og stilner ordene, den siste uro
i vårt hjertes landskap
Sammen hviler vi
i dette blomstermørke
hånden din i min, din ånde
mot mitt kinn på puten
lyttende til trærnes sus
røst som hvisker
sommerdrømmer når vi går
mot søvnens skoger
Alt er godt
Vi hviler i hverandre
din ensomhet i min
og min i din, forsonet
mens juliregnet, tungt av stillhet
vandrer gjennom natten

What they share
is only the feeling
of remoteness and desertion,
of having marched
for miles and miles,
of having lost their bearings,
of a restless urge
to find water.

W. H. Auden

[...]
Under håpløshetens
tungt hengende banner
teller vi våre dager ut [...]
Mens timene drypper fra trærne

prisgitt tilintetgjørelsens virvel
tanken magnetisk sirklende hen
i mindre og mindre kretsløp
inn mot det stille sentrum av intet.