Det var ingen spesiell grunn for besøkene. Han bare kom innom på sykkelen sin og besøkte mamma før han dro videre igjen. Det hente han ropte fra porten i stedet for å komme inn: "søster! har du det bra?" Av og til sa han: "Jeg må dra!" før mamma rakk å komme ut av huset. Han bare snudde sykkelen og dro av gårde.

Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.

Det er utrolig hva folk er villige til å bruke av tid og penger for å få noe gratis.

Robert Lynd (1879-1949), irsk-britisk forfatter

De var syttitre og åttitre og skal begynne livet på nytt. De har litt ved, noen tusenlapper og en gammel sykkel. Det er alt.

Frem til nå har jeg ikke gitt dere et spesielt flatterende bilde av kundene. La meg straks bøte på det ved å fortelle om dem som får deg til å le så du nesten sprekker. Hold deg godt fast i kassa, nå kommer det til å ta av.

I løpet av en dag, i gjennomsnitt:

18 ganger vil du få høre: "nå skal jeg virkelig få deg til å jobbe!" 18 ganger svarer du: "det trengs ikke jeg liker å sitte her å tvinne tommeltotter" (eller hvis du er i slaget kan du prøve deg på: "nei, beklager jeg er statist!")

17 ganger vil du få høre: "har du sittet å vente på meg?" 17 ganger svarer du: "det skal være vist, jeg begynte faktisk å bli bekymret!"

15 ganger vil du få høre: “Hvis jeg er grei får jeg spesialpris da?” 15 ganger svarer du: ”hva foretrekker du, to eller tre ganger dyrere?”

10 ganger vil du få høre (fordi prisen på varen ikke går gjennom) "Da er den gratis da!" 10 ganger svarer du: Selvfølgelig og handlevognen din også"

Anna har aldri lært seg klokka skikkelig. Og hun har aldri skjønt seg på høyre og venstre, må alltid nøle et øyeblikk og tenke seg om hver gang hun skal hilse på noen, og da rekker forlegenheten å skylle over henne og hun rødmer og gir til beste det sjenerte kjempesmilet med alle tennene. Merkelig. Hun trodde at når man ble voksen, ville slike ting komme av seg selv. Sånt som klokka og høyre og venstre og å ikke rødme og himmelretningen og staving og den slags. Når man ble voksen, ville man vite og kunne og kjenne – ikke bare late som. Anna jukser seg gjennom livet og venter hele tiden på at noen skal komme og avsløre henne. Som da presten spurte: “vil du ha Klas Håkan til din ektemann og elske han i gode og onde dager?” og hun svarte “ja”. Som om hun var sikker. Egentlig hadde hun ville svare: “åssen i helvete skal jeg vite det?” Men hun hadde svart “ja”, og så rødmet hun og så seg om og smilte det sjenerte, bønnfallende kjempegliset med alle tennene, det som minnet om et hesteglis. Det svir når hun tenker på det. Det er da som svarte faen at hun har dette hestegliset. Faen faen faen! Hun har øvd på å smile med lukket munn, verdig og litt hemmelighetsfullt, omtrent som Mona Lisa. Men hver gang hun blir sjenert, rødmer hun likevel og får tårer i øynene, og munnen åpner seg og tennene velter frem, og hun ser ut som en flirende tulling. Merkelig. Hun trodde at når man ble voksen, ville man bli sikker.