Et av de fremste kjennetegnene på et sivilisert menneske er at det klarer å skjule følelsene sine.

— Jeg har ikke funnet en annen, hvis det er det du lurer på.
— Det har jeg ikke lurt på i det hele tatt. Før du sa det nå.

Sannheten var jo at jeg ikke hadde så mange venner. ...
... I de verste periodene mine som rusavhengig bodde jeg på herberger der hvem som helst når som helst kunne finne på å rane en for alt en eide. Selv når en sov. Så jeg var blitt veldig vaktsom. Det var trist, men til en viss grad føler jeg det fortsatt sånn. ...
Så mens jeg iakttok Bob og Gillian, var det en del av meg som ønsket at livet mitt også kunne være like enkelt og oppriktig som hans. Han møtte henne i uvante omgivelser, men oppfattet med en gang at hun var å stole på. Jeg var klar over at det ikke kom til å bli enkelt, men jeg burde oftere prøve å gjøre som ham. Jeg burde ta sjansen på å stole på noen. Men for å klare det måtte jeg endre på livet mitt. Jeg var nødt til å komme meg bort fra gata.

Bursdager hadde sjelden vært en anledning til feiring i livet mitt...

Jeg har ikke hatt mange læremestre i livet, og jeg har avvist de få velmenende menneskene som har forsøkt å gi meg råd eller rettlede meg. Jeg visste alltid best selv, det var i hvert fall det jeg innbilte meg.

(Conquest har narret en småforbryter, Pilkington, som har foreslått at de to skal danne et kompaniskap, hjem til seg i leiligheten i Park Lane.)

— Whisky? sa Pilkington da han tok imot glasset. – Jeg drikker vanligvis ikke whisky, herr Conquest, men da dette er en spesiell anledning, får jeg gjøre en unntagelse. Skål ... og lykke til med kompaniskapet.
Norman følte seg kvalm. Denne usle, lille fyren var nå så opptatt av sin egen betydning at han begynte å bli selvtilfreds og arrogant. Han gikk omkring i stuen, undersøkte gulvteppet, møblene og maleriene og kikket ut gjennom de store vinduene mot takhagen.

"Å – eh – Vicki," fortsatte han litt etter. "Ikke ta det så hardt med denne straffen du har fått. Jeg vet nok hvordan du har det. Jeg har kommet i gapestokken flere ganger selv. Men det er nokså hardt første gangen. På gjensyn!"
Vicki hadde tårer i øynene da hun gikk fra telefonen. Gode, gamle Dean. Hun visste at det hadde kostet ham meget å vise sine følelser på denne måten, han som ellers var så innesluttet. Han ville kanskje aldri forstå hva de få ordene hadde betydd for henne.

Helt fornøyd med arrangementet var de selvsagt ikke, men det holdt vel koken. Håpet de.
– Du stikker ned rundt svingen, Nøtterø, og vinker […] hvis en av lærerne skulle komme i bilen sin[, kommanderte Stompa].
…
– Jaja, men…. hvis slavedriverne ser at jeg vinker, må de jo forstå at….
– Det er vel ikke forbudt å vinke til en lærer når du har lovlig lørdagsperm! sa Stompa iltert. – Du stikker den andre veien, Bergen, for sikkerhets skyld. Sørlandet, Bodø og jeg står her og skramler med bøssene og hover inn gryna!
…
— Æ…. æ…. har på følelsen at…. nokka kjæm te' å skje, sa Bodø og så seg engstelig omkring. – Vi skull' gjort som ho bæst'mor alltid sier: – ….
– "Skyt først, og spør etterpå!", avbrøt Stompa. – Det er mitt valgspråk i dette tilfellet! Ellers får vi aldri gjort noe!

(Sitat fra 1970-utgaven.)

Horehus, greit! Men dette er et kjøkken oppi Groruddalen, og hun som du skal ligge med har ikke blitt informert ennå. Selv om hun sitter tre meter bortenfor deg. Fordi disse typene ikke synes det er nødvendig. Vi er ikke engang i nærheten av Harryland. Vi er langt, langt bortenfor.