Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren viser med denne boken at Snorre Sturlasons poetikk er en forløper og inspirasjonskilde for romantikken, som er den siste av de store samlende hovedepoker i europeisk litteratur. Har litteraturliste.
Omtale fra forlaget
Asbjørn Aarnes viser at Snorre Sturlasons poetikk er en forløper og inspirasjonskilde for romantikken, som er den siste av de store samlende hovedepoker i europeisk litteratur. Det norrøne innslaget i alle nasjonale versjoner av romantikken har sin hovedkilde i Snorres Edda, som ble gjort tilgjengelig for et større europeisk publikum gjennom sveitseren Paul-Henri Mallets franske oversettelse fra 1756. På grunn av sin betydning for romantikken kan Snorres verk betraktes som en av hjørnestenene under moderne vestlig bokkultur, på linje med de to andre hovedkilder: Det gamle testamentet, som ble kalt jødenes nasjonalepos, og Homers verk som innledning til den gresk-romerske antikkens litteratur. Aarnes' annen problemstilling gjelder tolkningen av mytene. I det gjengse bildet av norrønt livssyn settes gjerne styrken, makten og æren i høysetet. Men i Snorres Edda finnes situasjoner og skjebner som peker i motsatt retning - mot avmakt, nederlag og det lilles forrang, den kritiske detalj som forstyrrer eller gjenoppretter en prekær kosmisk likevekt. Asbjørn Aarnes, f. 1923, professor i europeisk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo 1964-1992, forfatter og oversetter. Han har utgitt en rekke bøker om norsk og fransk litteratur, bl.a. Diktningen hos Gérard de Nerval. Hans estetikk og poesi (1957), Stadier i fransk idéliv (1998), Poesien hos Olav Nygard. Et dikter.album (2004) og Dryadens hind. Om et dikt av Emil Boyson (2004). Han har vært medredaktør av Idé og tanke 1960-1985, redaktør av Thorleif Dahls Kulturbibliotek 1978-2001 og preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur 1967-1982.
Forlag Vidarforlaget
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788279900641
EAN 9788279900641
Omtalt person Snorre Sturlason
Språk Bokmål
Sider 249
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nordkulturen har fått ord på seg - sier hun - for å være "barbarisk", men det er en feiltydning av dens fortrinn: At den er på vei mot full utfoldelse og blomstring. Den springer ut av folkenes livserfaring, ikke av lærdom, derfor har den en spiredyktighet som mangler i sydkulturen, som er en importert og omplantet kultur. Høylydt og systematisk tar Madame de Staël til orde for et skifte av det intellektuelle hegemoni: Kjennskap til Norden og dens fortid vil bringe liv i en kultur som er i ferd med å dø av mangel på opprinnelighet.
Mens den appolinske Goethe foretrakk lyset, var det halvmørket som fascinerte Uhland. Antikkens guder lå badet i lysglans, meislet i plastiske former av de store kunstnere; Nordens guder lå i drømmens halvlys. En Mars, en Apollon, en Afrodite eller Demeter kaller på å bli avbildet; Tor, Odin, Idunn motsetter seg meiselen. Dagklart i sine konturer trer også Homers skikkelser frem, mens Eddas guder, helter og heltinner ligger i et dunkelt anelsesrikt skjær.
Det kan diskuteres hvorvidt Snorre hører hjemme i middelalderen. Det ligger like nær å betrakte ham intellektuelt som renessansehumanist, avant la date. Han viser et frisinn og en kunnskapsglede som minner om den senere europeiske renessansehumanisme. Han adskiller seg fra middelalderens lærde teologer, som vanligvis omtaler hedenskapen som djevelens verk. Snorre, som selv stod i den kristne forestillingsverden, nedtegner den hedenske gudelære uten fordømmelse. De paganistiske guder hadde for ham en annen realitet enn den faktiske. De var "sanne" i den forstand at de hadde levet i folks innbildningskraft og nå var nedtegnet i boks form.
Vi har på norsk et ordtak som kan være opplysende; vi sier: Så sant som det er sagt. Vanligvis oppfattes det som en ekstra bekreftelse på at det er sant når en person går god for det og "underskriver" det. Men det har også en annen betydning: Det er så sant som det er sagt, men heller ikke sannere. Det har sigens sannhet.
Det vies Aarets Faldne
paa hver en Val i Nord,
de sidder som Ejnherjer
ved Sagas Gude-Bord;
det vies store Minder,
som stiger for vor Sans, -
det Fædreland, som skinner
i vor Erindrings Glans!
(Fædrenes Minde, Jonas Lie)