2016
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Torso er en visjonær allegori der leseren ledes inn i en symbolsk verden hvor ragnarokk er nær.
Omtale fra forlaget
Torso er en visjonær allegori der leseren ledes inn i en symbolsk verden hvor ragnarokk er nær.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1970
Format Heftet
ISBN13 9788205049239
EAN 9788205049239
Serie Lanterne (139)
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 136
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg skulle ut på en lengere togreise og trengte en liten bok som var "leseverdig". I et bortgjemt hjørne i en av mine bokhyller fant jeg en liten "Lanternebok". Det var boka Torso av Solveig Christov, en bok på bare 137 sider ( jeg hater mursteiner). Solveig Christov var en norsk forfatter født i 1918 og død i 1984. Torso er hennes gjennombruddsroman og kom ut i 1952.
Boka er en visjonær allegori der leserne blir ledet inn i en symbolsk verden der undergangen er nær. Menneskene lever på en hylle med en avgrunn og et uoverstigelig fjell, et fjell som mange prøver å klatre over og finne en vei til de åpne slettene, men ikke klarer det, mange faller i avgrunnen. Angsten for utslettelse binder ikke menneskene sammen, men splitter dem i leirer som hater og bekjemper hverandre.
Boken kom ut få år etter andre verdenskrig og skyld og skam fremdeles var et tema og med den kalde krigen som truet med en total utslettelse.
Boken er kanskje litt fremmed for oss i dag, men den ga meg innsikt i samfunn som er delt inn i leirer som bekjemper hverandre. Det er svikere og overløpere, familier som blir splittet, de som ikke har noe håp og de som ser mulighetene.
Jeg legger ut en del sitater fra boken som sier en god del.
Det er ikke bare dagens bøker som har mye å gi, det er mange eldre bøker det er verdt å tørke støvet av og som har noe å gi oss i dag. Torso er en slik bok som kanskje blir mer og mer aktuell.
Det burde ikke være vanskelig å få tak i boka ( min utgave utgitt i 1970). Les selv.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketLykke og lykke, hvem kan vite hva lykke egentlig er? Lykke for en, ulykke for en annen.
Ved hjelp av de umålelige krefter i den menneskelige vilje skal vi engang nå opp.
"Men husker du den gangen vi veddet et kyss. Jeg vant, men fikk det aldri. Det var lumpent," og hun skjøv underleppen fornærmet frem.
"Du kan få det nå," sa Joacim med tykk stemme.
Og det var denne Joacim som aldri ble svimmel og aldri falt. Nå falt og falt han, mellom svimle, skinnende kloder, gjennom varme og kalde sfærer og luft-tomme rom. Til han sto der med tomme armer og svaiet.
"Det var bare ett," sa en myk, ertende stemme, "godnatt Joa."
"Du som vet så meget, du vet ikke det viktigste. Om kjærligheten".
"Kjærligheten?" det ble med ett så vanskelig å puste.
"Ja, Joa. Kjærligheten lar seg ikke avskrive, og vi kan heller ikke sette den i banken og ta av den i trengende stund". ... "Kjærligheten er til for å brukes, Joa" ... "Jeg er her nå", sa hun ... "Nå", gjentok hun med armene om halsen hans. Og hun vedble å hviske det til stemmen hennes døde bort som dagens siste vind i gresset.
Og den lille kvinnen sang, stemmen hennes hadde alle farger og nyanser, fra snøklokkenes første hvite til det svarte i stormens orgeltone over havet. Alt var i den, tvilen og troen, angsten og håpet og seieren.
Det var årets helningstime, lyktene lyste mellom trærne som veldige fabelfrukter.
Lenge sang hun, og da hunn gikk ned av trappen igjen, var det ingen som applauderte. En slik støy ville være å krenke freden i det templet hun hadde reist omkring dem. De ble sittende tause lenge, det var godt å være sammen i templet.
"Han løper ikke lenger. Hvorfor skulle han komme løpende til meg som er blitt så gammel og stygg. Men hvis jeg kjøper oss litt trygghet, lille venn, så blir jeg kanskje pen igjen. Ingen behøver å få vite det, ingen..."
Fra den dag av begynte hun å legge til side litt av husholdningspengene...
"Men den som tviler, kan jeg ikke hjelpe. Han bør snarest mulig kjøpe seg en fallskjerm for sine gjemte penger. For tvilen kan jeg ikke bære noe ansvar. Kun den som ikke tviler, vil i tidens fylde kjenne det gro..."
"Se din tunge i sjelens speil, og er den svart av løgnen, så riv den ut."
Hans hjord satt fjetret, besynderlig fjetret. Pastoren ble urolig av denne fjetrende stillhet, da han avsluttet sin tale, krøp svetten som en ormeyngel nedover ryggen hans. Avslutningssangen sang han alene. ...
"Vil du vi skal hjelpe deg, pastor?" "Hjelpe meg?" stammet pastoren. "Med å rive din tunge ut". Hårene reiste seg på pastorene hode. "M-m-min t-tunge?"
"Den er svart av løgn," skrek en hysterisk kvinnestemme.
Han sa:" jeg er redd det ikke var noen spøk, men jeg tenker på at vi har arbeidet i mange år uten en hel dags hvile. Vi tar oss en hviledag imorgen."
"Gå tilbake, Robert. Gå tilbake til menneskene, til lykken og ditt harde leie i fjellet. Det er jo det du lengter efter."
"Men jeg kan ikke, forstår du ikke at jeg ikke kan."
"Hvorfor kan du ikke?"
"Da måtte jeg innrømme at jeg tok feil."
"Da du klatret, var du aldri redd for å innrømme en feil."
"Det var noe annet, da skulle vi jo opp."