Han så inn i ilden igjen, ansiktet var rolig og vakkert. Så nikket han atter taust. Og nikket innebar ikke mer enn at han hadde hørt det, ikke at han hadde lovet noe.

And who am I to bear this secret, to hunger so to impart it, to want to take that slender woman there and suck the blood right out of the plump flesh of her round little breast.

Who can love us, you and I, as we can love each other, he whispered.

Min sønn og jeg er forenet i slektsbånd på mer enn en måte. I løpet av mitt femti år lange liv lærte jeg aldri å kjenne noen som var like sterk som meg selv, bortsett fra min sønn.

Nå skjønte jeg hva den bemerkelsesverdige mannen faktisk kunne være. En druide, et medlem av det gamle presteskapet til kiltoi, som Caesar også hadde beskrevet, et presteskap så mektig at dets like aldri hadde vært å finne noe sted i Romerriket, så langt jeg visste. De skulle egentlig ikke finnes i det romerske Gallia lenger heller.

Alexandria var ikke noen gammel by. Den hadde eksistert i drøye tre hundre år. Men det var en stor havneby, og hadde et av de største bibliotekene i den romerske verden. Lærde fra hele Romerriket kom hit for å granske skriftene, og i et annet liv hadde jeg vært en av dem.

The air comes out of one body and is breathed into another. The music, does it pass out of one ear and into another, as the old expression goes? We breathe the light, we breathe the music, we breathe the moment as it passes through us.