Det er i Georgia det skjer. Et helt team blir sendt dit etter at benrester blir funnet av fjellgåere. Det viser seg at benrestene tilhørte Lilah Abenito, som skal ha forsvunnet for femten år siden.

Lisa Gardner slår sammen FBI - agent Kimberly Quincy, kriminaletterforsker D.D. Warren, og sivile Flora Dane sammen i en og samme bok. Med seg på laget har de også med Keith Edgar som er dataanalytiker og true crime fan. Han og Flora er i starten av et forhold og Flora er en overlever. For åtte år siden ble hun kidnappet av Jacob Ness. Jacob Ness er ikke lenger i live, men de undersøker nå om han som seriekidnapper jobbet alene, eller hadde medhjelpere. Da de leter etter flere benrester i samme område hvor fjellgåerne hadde funnet benrestene, kommer de over flere gjemte grav, og groteske funn.

Mange hemmeligheter i et lite sted
Det er også andre ting som skurrer i småbyen de oppholder seg i mens de jobber med saken, og det er at ordføreren og hans kone ikke har helt rent mel i posen. De driver Mountan Laurel B&B sammen, og en av tjenestepikene har et stygt arr i ansiktet, er stum og er for ung til å jobbe som tjenestepike. De sier at at det er niesen deres som de tar seg av. Men noen i teamet blir nysgjerrig på denne jenta, og skjønner at fasaden ikke stemmer helt med det de sier, og prøver å kommunisere med jenta gjennom nikking, tegninger og svar med fingre. En finger for ja og to for nei. Gjennom kommunikasjon bak ordførerens og hans kones rygg, får de i teamet et annet syn på B&b huset. Det skjules mange hemmeligheter. Hvem er denne jenta egentlig og hvorfor har hun ikke navn?

Hvorfor virker det som om hele småbyener på vakt? Hvem er det som har taket på dem? Er det en eller flere? Bør etterforskerne føle seg trygge?

Urealistiske sammenligninger?
Gardner sammenlignes ofte med forfattere som Harlan Coben og Karin Slaughter, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun skriver ikke dårlig, men synes ofte bøkene til Coben og Slaughter har mer trøkk og dybde i karakterene. Det er mer liv i det hele, mens i Gardners karakterer, i hvert fall i denne boka, blir de noe stive og livløse.

Likte å lese om den stumme jenta og tankene hennes. Hun gjorde historien mer interessant og det var spennende å lese om denne "demonen" hun beskriver gjennom tegningene sine. Skjønner ikke helt hvorfor Flora Dane er med etterforskerne, siden hun er en overlever. Vet hun er der som en slags informant, men ofte føles hun noe overflatisk og mer til overs. Synes ikke hun tilføyer så mye som de andre, og det lille hun gjør består av som regel tilfeldigheter.

Kan fint leses som frittstående
Liker godt krim og thrillere som tar for seg gamle saker som kommer inn i søkelys igjen, som denne. Såkalte cold case saker. I fiksjonens verden, altså. Enkelte scener og handlinger er mørke, men stort sett er store deler av boka veldig tam og forutsigbar. Man skjønner sammenheng i diverse ting tidlig, og man skjønner helheten lenge før etterforsknngsteamet gjør det. Noe som er litt synd, siden denne boka er beregnet på å være en storslagen sammenslåing av Gardners mest kjente karakterer fra forskjellige serier hun har skrevet. Selv om dette er bok elleve i D.D. Warren serien, behøver man ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge uten å falle av lasset, men det er jo opp til hver enkelt hvor nøye man er. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye, så lenge man får en liten tråd i bakgrunnshistorien.

Boka hadde mange gode utgangspunkt og spennende tema, men det var noe med språket som gjorde at jeg ikke helt klarte å ta det helt alvorlig, til tross for tema. Liker også godt når det er ofte skifting av perspektiv. Synes bare at deler av språket var noe barnslig og det ble noe pludring mellom noen av karakterene som var typisk amerikansk og noe malplassert i det hele. Det er også kleint å lese om en sexscene som varer på over to sider ... Det er ikke det jeg er ute etter i en krim.

Ikke en dårlig bok, og Når du ser meg hadde noen lovende partier, men det virket som om Gardner rotet seg bort noen ganger og kom med noen nødløsninger, som gjorde at handlingen føltes noe stakkato og uengasjerende. Det ble litt som å se en avhgengighetsskapende film som ikke holder helt mål, men så må man få med seg det hele, likevel.

Fra min blogg: I Bokhylla