Jeg hadde nesten glemt hvor morsom William Faulkner kan være, selv når han beskriver brutalitet, svik og menneskelig fornedrelse.

De ubeseirede er en historie fra Sørstatene under og etter borgerkrigen, og fortelleren, Bayard Sartoris, er tolv år i begynnelsen av fortellingen. Faren hans er ute og kjemper mot "nordstatingene" og har overlatt eiendommen sin til svigermor, "Besta" og sønnen pluss en håndfull slaver, blant dem Ringo, som er jevngammel med Bayard. De to guttene er bestevenner, oppvokst og oppdratt nokså likt, og som menneskene rundt seg har de liten peiling på hva krigen egentlig handler om. De blir utsatt for det samme som så mange andre under krigshandlingene: Gården blir plyndret, hovedhuset brent, alle på gården innkvarterer seg i et par slavehytter og overlever på et vis takket være hardt arbeid, utspekulerte tiltak og ukuelig patriotisme. Ikke før Sørstatenes kapitulasjon begynner det å demre for dem hva nederlaget virkelig innebærer.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var skildringene av de "frigitte" slavene. Disse tusenvis av mennesker på formålsløs vandring har vi naturligvis hørt om før, men Faulkner levendegjør hendelsene på en måte som ga meg gåsehud: Folk i området ser ikke disse vandrerne, men hører den om nettene:

Vi kunne høre det igjen, akkurat som vi hadde gjort i vognen - de ilende føttene, lyden som var som om de sang i en andpusten hvisketone mens de ilte forbi porten og forsvant lenger borte i veien.

Midt i kampens hete drar Besta med seg de to guttene på langtur for å hente hjem gullet hun er blitt fralurt av utro tjenere. Ferden resulterer i en ellevill handelsvirksomhet med muldyr fra nordstatshæren, en svindel som ikke blir avslørt før en gjeng banditter blander seg inn i forretningene. Ubetalelig!

Krig avler hat og hevnlyst. Ved slutten av boka er gården bygd opp igjen, velstanden er gjenopprettet, Bayard blitt 24 år og student da han får melding om at faren hans er skutt. Gamle motsetninger dukker opp igjen, og Bayard blir stilt overfor dilemmaet: Skal drapet hevnes, slik alle de "gamle" geriljakameratene til faren forventer?

Faulkner holder seg i hjemtraktene sine i denne boka også - med den fiktive byen Jefferson som administrativt hovedsete. Vi kjenner igjen navn fra tidligere romaner: Sartoris, Snopes, Compson ... Denne boka kom ut i 1938 og handler altså om forfedrene.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen De ubeseirede (The Unvanquished) - ironisk eller beundrende?