Jeg husker fra den tiden jeg gikk tur med egne barn som små. Hver gang det kom et fly pekte jeg opp i luften, behørig forbauset på barnets vegne. Men de forvorpne ungene - tror De de gad se efter flyet? Jeg glemte jo i min voksenhet at der hadde de ligget i barnevognen på verandaen og glodd opp i luften all sin tid; de hadde ikke sett annet enn fly.

Dette å få en sykkel under enden - det utvidet med ett erkjennelsen på en måte som bragte alt innen rekkevidde. Så bar det i rask galopp - til Drammen. Min venn og jeg fikk det plutselig med å sykle frem og tilbake til Drammen hver eneste søndag. 8-9 mil for en tiåring på den tidens veier; i kraftforbruk svarer det til det tredobbelte idag. Asfalten var på det nærmeste ikke oppfunnet. Men hvorfor alltid til Drammen? spurte de hjemme. Disse uforstandige voksne. Det var jo en annen by! Geografi! Hva gjorde vi så i Drammen? Spiste vår medbragte mat på en steintrapp. Så pass ublaserte var altså to gutter fra den priviligerte klasse.

Jeg fikk sykkel da jeg var ti år. Det var nesten enestående. Det var bare èn gutt i klassen som hadde sykkel før meg, men så hadde han også egg og ansjos på skolematen.

Natten - kommer noen voksen noen gang til å fatte hva natten er for et barn? Der var netter - det var umulig å komme gjennom dem. På grunn av uro? Søvnløshet? Joda, det og. Skrekk? Jeg vet ikke. Det at det var natt. Nattens mysterium.