Andre verdenskrig går mot slutten, og i konsentrasjonsleiren Mellern kan tusener av fanger og vokterne deres høre fronten rykke stadig nærmere. Vi blir kjent med en del enkeltindivider fra begge gruppene og følger dem gjennom den siste måneden fram til leiren blir befridd av de allierte.

Fangene er utsultet og svake; dødstallene stiger daglig, men noen få har fortsatt styrke til å organisere små, effektive sabotasjeaksjoner og overlevelsestiltak. Det er en del av disse fangene vi blir nærmere kjent med.

Grusomhetene i leiren beskrives uten omsvøp, nærmest følelsesløst. Likevel var det dette som gjorde mest inntrykk på meg mens jeg leste. Det virket helt naturlig å framstille leirlivet på denne måten: Etter år i et slikt miljø er må det være umulig å bevare et normalt følelsesliv. Men i møtet med navngitte enkeltindivider oppdager vi likevel menneskeligheten under overflaten.
SS-personellet, derimot, er jevnt over skildret nokså unyansert: Autoritetstro og brutale.

Spenningen i boka er bygd opp rundt spørsmålet om hvorvidt disse navngitte fangene greier å holde ut og overleve fram til de allierte overtar leiren. Og når vil SS-folkene innrømme at krigen er tapt?

Boka kom ut i 1952, og språket er noe gammelmodig, men lettlest.