Flere år før det pågående kvinneparti blev organisert, med alt dets muntre opstyr og hjemsøkelse av senatorer på deres hellige kontorer, fantes det i flere amerikanske byer grupper av unge hundjevler som gjorde livet surt for kongressmennene. I årevis hadde disse herrer hatt sine plasser i solen, hvorfra de messet at kvinnene var slektens frelsere og livgivere, kulturens og den gode opdragelses bevarere, at alt hvad der fantes av edelt hos mannen skyldtes dem, men at deres yndige blomsterflor vilde bli ødelagt i stemmeavlukkenes fryktelige smuss (til tross for at vaskebaljer, bleier og kyllingrensing syntes å bevise noe annet), og at kvinnene selvfølgelig engang skulde få stemmerett, bare ikke riktig enda.

(...) fru St. Vincent het frøken Ethel Peterson, datter av et rørleggerfirma, til hun giftet sig med hr. St. Vincent som til tross for at han fabrikerte seilgarn, var en aristokrat, hvilket betydde at han hadde ligget ved et universitet i øst-statene, at hans familie hadde bodd i Clateburn gjennom to og en halv generasjon og at hans seilgarnsfabrikk var blitt grunnlagt av hans far, ikke av ham selv.