Siegfried Lenz er en forfatter jeg har hatt stor glede av. Både Tysktime og Ekserserplass er for eksempel bøker jeg setter stor pris på og tar fram en og annen gang med lange mellomrom. Denne boka, Landesbühne, har jeg akkurat lest på svensk (finnes ikke i norsk oversettelse, og jeg er ikke god nok i tysk til å få med meg nyanser). Den svenske tittelen (Vilken teater!) var jeg bare sånn passelig begeistret for. Men det handler altså om teater. Og fengsel.

Ei teatergruppe holder forestilling i fengselets kantine. Fortelleren (professoren) og cellekameraten Hannes greier, sammen med en håndfull medfanger, å stikke av i bilen til gruppa. Det hele minner litt om en Paasilinna-historie, men bare til å begynne med. Riktignok ligger det jo mye alvor mellom linjene hos Paasilinna , men hos Lenz ligger alvoret på et litt annet plan: Visst blir rømlingene tatt og ført tilbake til fengselet etter en periode på frifot, men er det ikke egentlig det de ønsker innerst inne? Og i så fall hvorfor?

Som en skjebnens ironi kommer den selvsamme teatergruppa på besøk ei stund etter at rømlingene er vendt tilbake - med forestillingen Mens vi venter på Godot!

Ei lita flis av ei bok (nærmest bare en lang novelle) som ga meg mange tanker!