"når barnebibliotekene skulle oversvømmes av 'friske og festlige'
bøker som ikke hadde minste verdi"...

Ja komiteer forresten..
Nordahl Rolfsen hadde gjort et stort arbeid for å få istand
skoleboksamlinger her i landet. Det var skapt et "Centralstyre",
som skulle oppmuntre skolene til å kjøpe inn gode bøker til barna,
ha et visst oppsyn med bøkene som ble til, oppmuntre forlagene til
å trykke opp det gode, med videre. Det var stor idealisme som lå
bak fra først av, denne komiteens makt berodde på det kulturnivå
som skaperen av den dengang kunne regne med hos den enkelte
ekspert, hos den enkelte skolelærer og bibliotekmann. Og det er
et faktum at skoleboksamlingene blomstret opp.

Men så sank nivået - i hvert fall i komiteen. Eller forlagenes
makt vokste... profittinteressen vokste. I en historiebok om
norsk barnelitteratur het det om denne utviklingen, som også slo
ut i måten man "bearbeidet" eldre barnebøker på: "Man bearbeider
ikke lenger ut fra estetiske og pedagogiske hensyn, men ofte
ensidig ut fra økonomiske".

Det var i hvert fall klart at når barnebibliotekene plutselig
skulle oversvømmes av såkalt 'friske og festlige' barnebøker som
ikke hadde minste verdi, så hadde det nok sine grunner i profitt-
behovet, men også rot i en nivåsenkning som gjorde at de som
hadde ansvaret for å velge ut, lot seg lure, eller på en eller
annen måte styre av det de skulle ha kontrollert.

Forfatterforeningen satte ned et arbeidsutvalg for å utrede dette,
der satt Inge Krokann og jeg, det ble litt av en innsats. Vi leste
barnebøker, vi kontrollerte samlinger, vi undersøkte biblioteks-
komiteens kataloger, den samling karakteristikker av de nyutkomne
bøkene som lærerne konsulterte, og som altså påvirket -for ikke å
si, bestemte innkjøpet til samlingene.
Det var sjokkerende, her fikk jeg igjen oppleve for en hundevakt
enkelte av de fineste kunstnerkollegene måtte holde ut.

Der ga den fine forfatteren Halvor Floden ut sin herlige barnebok
om Furuberg-Finn . Men hvem ville kjøpe inn den til skolebok-
samlingen, når katalogen presenterte den: "En bok om fattigfolk
som lyver og stjeler seg gjennom verden".

Ved siden av denne misvisende og direkte fiendtlige karakteristikk
sto det om helt verdiløse bøker at de var "muntre og lettleste",
"friske og spennende", "lærerike og morsomme".

Så gjorde Krokann og jeg et eksperiment. Vi laget spørreskjema
til lærere og førte opp noen av komiteens karakteristikker ved
siden av en som vi laget selv: en enkel innholdsgjengivelse av
hva som foregår i 'Furuberg-Finn'.
Bare på denne innholdsgjengivelsen, som ethvert hederlig og
velvillig menneske burde kunne ha satt sammen, "solgte" Halvor
Floden overveldende godt, viste det seg da skjemaene kom tilbake.
Nesten alle lærerne krysset av for en slik bok. Mens nesten ingen
krysset av for bibliotekskomiteens karakteristikk av samme bok.

Det skal nå være på moten å undersøke hva slags bøker folk
virkelig leser. Men det spørs vel om en derved egentlig får noe
bilde av folket? Går en grundig til verks, får en heller et bilde
av de mellommenn som satt og kvalte Halvor Flodens muligheter til
å nå ut til folket.
Enten denne kvelning foregikk bevisst, eller ikke.

Annen sak er ellers at den som foretar slike undersøkelser,
skaffer seg fiender som det siden er ubehagelig å trekke på..
men det hører også med til hundevakten.

Om det kom noe annet enn kjedeligheter ut av dette arbeidet?
En kan vel si at det avslørte hva dikterne kaller "litt sannhet".
Vi kulturarbeidere må ha mot til å arbeide på lang sikt.
Men historien om alle tiltak i denne tida måtte ende i samme
triste sluttstrek: Så kom krigen.