Radiosignalene ble svekket og skurret gradvis helt vekk. David slo av anlegget. Solstrålene gjennom vinduene lyste opp støvet som kom fra Vest-Afrika eller Sør-Sudan. Slik det var med brorparten av støvet i hele verden. Vi møtte alle det samme støvet når vi ble født. Støv. Det er det vi er. Hele livet. Til vi dør.

«Hva er du savner med de soldatgreiene, egentlig? Hva er vitsen med all volden?»
«Stjernehimmelen», svarte jeg.
«Det er det jeg savner. Klar himmel på havet eller i ørkenen. Glitrende som diamanter strødd over en svart plastpose.»