Spennende populærvitenskapelig forskningsformidling

Lone Frank er en dansk vitenskapsjournalist med doktorgrad i nevrobiologi og en cand. scient-grad i biologi. Hun har skrevet flere fagbøker, bl.a. Mine vidunderlige gener, som ble utgitt i 2010.

Boka Lystlegen kom ut i 2016 og er nå oversatt til norsk. Den har undertittelen Skandaleforskeren som satte strøm til sinnet og åpnet døren til fremtiden. Som forlaget skriver om boka, er dette «en blanding av biografi, psykiatrihistorie, gravejournalistikk og glitrende forskningsformidling».

Historien om Robert Heath som var en pioner i hjerneforskningen og brukte teknikker som i dag letter hverdagen til bl.a. parkinsonpasienter, er både interessant og spennende. Frank setter seg fore å finne ut hvorfor Heath ble glemt og ikke fikk æren for sitt arbeid.

Boka gir innblikk i hjerneforskningens historie, og den stiller viktige spørsmål om hva som er forskningsetisk riktig. Hva er et menneske? Hva er vår personlighet? Hvor mye er det riktig å «justere på», og hvem skal bestemme hvor mye som bør endres?

Et sted i boka har hun denne refleksjonen:

Kan man forestille seg at nevrokirurgien med tiden vil utvikle seg
etter samme mønster som plastisk kirurgi?

Denne kirurgien ble så å si funnet opp i kjølvannet av første
verdenskrig for å reparere sønderknuste krigsveteraner, og lenge var
feltets eneste mål å behandle det abnorme og deformerte. Men det har
som kjent endret seg. I dag overgår den kosmetiske plastiske kirurgien
den behandlende kirurgien klart. Det er en enorm verdensomspennende
virksomhet, der høyt spesialiserte fagfolk forstørrer bryster,
forminsker kjønnslepper og forskjønner det normale i tråd med tidens
mote og kundenes varierende ønsker.

Spørsmålet er om ikke den dype hjernestimuleringen åpner samme brede
dør for nevrokirurgene. Vi lever i en tid der vi ser oss selv som
biologiske maskiner, og i den optikken kan det være vanskelig å se noe
feil i å oppgradere sin medfødte maskinvare.

Vi får følge hennes samtaler med tidligere kolleger og motstandere av Heath, og vi får historiene til pasienter som han hjalp ut av en invalidiserende institusjonstilværelse. Hun leter etter årsaken til at han falt i unåde, og finner forsøk som i dag virker rystende uetiske. Men hvorfor rammet ikke den samme fordømmelsen andre leger som gjorde tilsvarende eller verre forsøk, som for eksempel lobotomi?

På side 122 i boka skriver hun:

Nettopp det personlige er et oversett aspekt når vi snakker om den
vitenskapelige verden. Vi forestiller oss forskningens utvikling som
en langsomt rullende bølge som bare skyller framover ifølge sin egen
indre dynamikk. Mer eller mindre anonyme generasjoner av forskere
bygger tålmodig videre på allerede oppsamlet kunnskap og avdekker mer
og mer av den skjulte virkeligheten, nesten som om det er en
automatikk i det. Men i praksis er det jo individer med særegenheter
og individuelle karaktertrekk som driver utviklingen og bestemmer dens
mange veier og forgreininger. Det er noen som må bestemme seg for å gå
i en bestemt retning til en gitt tid. Noen som må tenke annerledes
eller bryte med tradisjoner for at det skal skje interessante sprang.

Samtidig har hun motforestillinger og ser at kunnskap kan misbrukes. Et annet problem er at bedriftene som produserer utstyr presser på for å få godkjent nye behandlinger hos myndighetene. Dermed blir kliniske utprøvinger satt i gang for tidlig.

Dette er god forskningsformidling i et lettfattelig språk og med en spennende oppbygning. Anbefales!