Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det litterære landskapet som tar form gjennom de 20 novel.lene i denne samlingen, bærer et umiskjennelig preg av forfatterens stilferdige, vakre, og samtidig dystre skrivekunst som vi kjenner fra hennes tidligere bøker. Den korthugde og finslipte språkføringen er på ingen måte voldsom, men er alltid preget av et underliggende mørke. Ensomhet, sorg og dødslengsel er temaer som går igjen: Fleur Jaeggy utforsker her menneskesinnets mørkeste sider, til tider så mørkt at det nesten ikke er til å holde ut.
Fleur Jaeggy (f. 1940 i Zurich) er en sveitsisk forfatter med italiensk som morsmål. I en alder av tjue flyttet hun til Roma - hvor hun ble kjent med noen av tidens viktigste litterære skikkelser, blant andre Ingeborg Bachmann og Thomas Bernard - og har siden 1968 vært bosatt i .Milano. I tillegg til å ha utgitt seks skjønnlitterære bøker, deriblant debut-romanen Tuktens lykkelige år (Solum 1998), som skulle bli hennes store gjennombrudd, og Proleterka (Solum 2003), har hun oversatt verker av Marcel Schwob og Thomas de Quincy til italiensk, og skrevet om John Keats og Robert Walser.
Novellesamlingen Jeg er broren til XX kom ut i Italia i 2014 og er hennes første skjønnlitterære utgivelse på tretten år. Dette er den tredje av Fleur Jaeggys bøker som er oversatt til norsk.
Forlag Solum
Utgivelsesår 2016
Format E-bok
ISBN13 9788256018895
EAN 9788256018895
Språk Bokmål
Sider 175
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOg hun utbrer seg og fabulerer om dette øde stedet, for å kunne referere til brorens tristesse, og gjøre det til et poetisk sted. For ødemark og tristesse passer fint sammen.
Alle i vår familie spiser sovepiller. Alle fire. Slik andre spiser frukt. Vanligvis gir man frukt til barna i familien, hos oss gir man dem sovepiller. Min mor kunne ikke begripe at noen ikke får sove. At barna hennes ikke fikk sove. Og dermed vennet hun dem tidlig til å ta sovepiller. Følgelig hersket det om morgenen en veldig stillhet i huset. Med årene er det blitt enda stillere. Stillheten har tatt stor plass.
En gang, da jeg var åtte år gammel, spurte bestemor meg hva jeg ville bli når jeg ble stor. Og jeg svarte at jeg ville dø. Når jeg blir stor, vil jeg dø. Jeg vil dø tidlig. Jeg tror at søsteren min satte stor pris på det svaret.
Hun, min søster XX, forlater rommet. Og jeg blir alene igjen med bøkene, med bordet, og jeg ser meg selv, broren med stemmen som nesten ikke har sagt noe, med en veldig trang til å henge meg et eller annet sted. Som en hjelp tenker jeg igjen på ensomheten, på ensomheten som min tilværelse er omgitt av. Og denne tanken, som alltid har vært så luguber, så skremmende, blir, etter alt snakket om viktigheten av å lykkes i livet, nesten behagelig. Viktigheten veier mer enn ensomheten. Allikevel vet jeg at ensomheten er tyngre.
De har lagt blomster på kisten. Jeg synes de ser latterlige ut. Småkaker, markjordbær, en blomstereng over min mors hodeskalle.
Han spaserer tankespredt, nesten fjernt fra seg selv. Distraksjonen hindrer ikke hans melankolske blikk i å være på vakt. Ord, landskap, stillhet ville Frost sagt. Er det kanskje kulden som skaper poeten?
De etterlot seg en sorg og en avgrunn som ikke kan strykes ut med en hånd eller med ord.
Gjøingen deres, tynne tråder av flakkende drømmer, lyder som en kvinnes stemme, hes og lidende.
De livnet til i mørket, om natten. Selskapssyke. Når de visner, blir de til små hodeskaller med skjortebryst. Bitte små nattlige fugler. De ser på meg. Jeg ser på dem.
Andres tristesse skal man la være i fred. Den er en liten hage, et skjørt og skrøpelig Arkadia, som ikke bør forstyrres.