Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I denne boken utforsker Marte Huke det dramatiske og fortellende potensialet i poesien.
I De fire årstidene utforsker Marte Huke i større grad enn tidligere det dramatiske og fortellende potensialet i poesien. Første del av boka kretser rundt et jeg og et du, en hage og et hus, og følger årstidenes prosesser. Men det er et ustabilt og komplisert univers, der ulike tider og steder blander seg sammen og årstidene sprenger seg ut av sin vanlige syklus. Denne kompleksiteten skaper uro, men sier også noe om friheten som finnes i og med språket og den skapende fantasien, og som får diktene til å bevege seg ut av hagen og huset, ut i verden.
Marte Huke er født i Lørenskog, vokste opp på Ler i Melhus kommune og bor i Trondheim. Hun debuterte på Tiden med diktsamlingen Delta i 2002. Hun fulgte opp med Se sol i 2004, og Ta i mot i 2008.
Huke arbeider også utenfor bokformatet, i samarbeid med kunstnere i andre sjangere, bl.a med tekst og lyd.
Tekster av Marte Huke er oversatt til tysk, svensk, ungarsk, russisk, tsjetsjensk, slovakisk og kroatisk.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9788210051326
EAN 9788210051326
Språk Bokmål
Sider 114
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I vinduet ser jeg ansiktet ditt
speilet mot himmelen
En sky driver sakte gjennnom,
løser seg opp og forsvinner
Det er ingen ting å støtte seg til,
flyktige refleksjoner
i en sone der alt flyter
Tegn sprer seg utover
som frø i vinden
Er du en parentes
Er du et kolon
Eller et punkt som sprer seg utover,
slynger armene ut og
omfavner alt
Vi faller inn og ut
av hverandres form
Vever tanker med hånden
Stemmen overtar i rykk og napp
Forsiktig, forsiktig
legges tonen i rommet
Puste,
så vidt
være her
I alt liv
en drift mot en annen
Når du går ut av tiden,
får det bristende leddet
de sterke til å holde hardere fast
Ordene flyter fra tanken
Tildekker, skjuler, legger over
I hvert ord en tanke som blir borte
Minnet kan ikke erstatte opplevelsen,
den hullete veien fram mot huset
der vi går fordi vi ikke kan forestille oss
et annet sted å være
Jeg skaper bilder og inntrykk igjen
med hendene, om igjen med munnen,
fester uroen til en form
slik at den kan bli noe annet
Men pusten står i strid med ordene,
og hver bevegelse bort fra deg
I alt som vokser finnes
nye tomrom
Snøen smelter først i fotsporene
Går du, min fot
så følger hånden etter
Vi som gikk her før har gått i nye spor. Det var ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Hva var det jeg tenkte? Jeg gikk bare på. Så for meg hvordan sporene skulle se ut. Da jeg snudde meg, forsvant de fortere enn jeg rakk å gå. Drømmer forblir i de levendes hoder.
Å skrive er å velge bort. Eller å finne noe som ikke vil bli funnet.
Skiftende scener samler seg på arket
blir et sted som skal få finnes
Rommene er utydelige, jeg famler
Knipser med fingrene for å høre hvor lyden bærer
Den bærer inn i hendene
Hendene holder en egen lyd
hjelper tankene med å ta form
Du fyller hodet mitt slik bare en fraværende kan
Hendene graver i jorda
huler ut rom der plantene kan få rote seg
så frø av tvil i hagen
Det hvite arket
språkspeilet som tegner seg der
På små flater får du finnes
Du som ikke bor andre stedet enn her