Krigen mot de alvorlig handikappede i fysisk og psykisk henseende sluttet ikke med Nazi-Tysklands nederlag (...)

Den foregår fremdeles i verden, og den kommer til å fortsette så lenge det finnes mennesker som ikke vet hva det vil si å være menneske, så lenge det finnes mennesker som mener at mange levende ikke er verd at en lar dem få leve. Eller at det er liv som ikke er verd å bli født!

"Når menneskelig tenkning er kommet til en blindgate og ingen utvei ser for sine problemer," sa pastor Fritz rolig, "så kan troen strekke sine vinger. Det har aldri vært bedre livsvilkår - for troen."

De to diakonissene begynte å synge dempet, og det var noe i stemmene deres som gjorde dem til mer enn sosialarbeidere, mer enn barnepleiere, ja, i virkeligheten gjorde dem mer til mødre enn enkelte mødre er det.

Milde Jesus, du som sagde
At til deg skal barnet gå
Du som hender på dem lagde
Ennå signer du de små -

I en bølge skyllet det inn over gutten en uklar og forvirret, men vilt vidunderlig forståelse av livsmuligheten, av at han ikke var et stykke menneskeavfall som bare ble ført av sted på en grå og endeløs strøm av tid.

Han kunne være. Tiden var til for at en skulle være. Tiden var til for at en skulle bli til noe! Tiden var til for at han skulle bli det han kunne være.

"Å, nå kan jeg høre at det er advent! Dere forstår det, barn, at advent er en stille tid, da vi forbereder hjertene våre på Jesusbarnets fødsel."

"du har rett når du sier det er skår i alle ting. Gud ser det skåret bedre enn vi gjør, og skåret er mye verre enn vi tror det er. Derfor sendte Gud sin Sønn fra det himmelske hjem til vårt jordiske hjem. Ikke for å lime skåret sammen igjen, men for å gjøre alle ting nye. Derfor er julen så vidunderlig!"

"Du behøver ikke å skamme deg over tårene dine. Tårene er også en av kjærlighetens gaver. Men tenk hvor rike vi er alle sammen, fordi Jesus forlot sitt himmelske hjem for å komme til oss og være vår venn!"

For henne gjaldt det tiden nå. Fortiden var fortid, klar og tilgitt. Fremtiden var lagt i Guds hender. Nå var alltid akkurat nå, dette enestående øyeblikket da hun kunne dele Guds kjærlighet med andre - og det var hennes fryd.

"Snakker de om maskiner som har brutt sammen, eller om mennesker? Hvis De snakker om mennesker, så er Deres retningslinjer umenneskelige. Det er også umenneskelig å snakke om å hjelpe noen mennesker ved å myrde andre. Hvem gir Dem rett til å være umenneskelig for å kunne hjelpe noen mennesker?"

"Har livet noen menneskelig verdi for disse stakkars vesener som er født uten minste spor av intelligens? Eller som misfostre, naturens feilgrep? Betyr livet noe som helst for dem sammenlignet med det livet vi kjenner til? Har de noen glede av å være i live? Er det ikke bedre for dem å få dø?" (...)

"La meg aller først si at disse barna er Guds barn like mye som De og jeg."