[Om Kraftwerks «Autobahn»]
Teksten Kraftwerk har valgt til å fylle 22 minutter musikk er ikke stort mer enn et haiku:

Vor uns liegt en wites Tal
Die Sonne scheint mit Glitzerstrahl
Die fahrbahn ist ein graues Band
Weisse Streifen, grüner Rand

Og så refrenget: «Wir fahr'n fahr'n fahr'n auf der Autobahn». Ulike medlemmer av gruppa har senere fortalt at dette fahr'n fahr'n fahr'n er hvordan «fun, fun, fun» låter når det blir uttalt på tysk, og at refrenget skal være et intertekstuelt pek til The Beach Boys.

[Om Kraftwerk]
De har begynt å synge. Ralf og Florian brukte stemmene sine på den foregående plate også, men det er først på «Autobahn» de uttrykker seg med ord. De velger tysk – noe som var bortimot like utenkelig som at en rockgruppe her hjemme skulle uttrykke seg på norsk i 1947.

Iggy og Bowie hadde kjent hverandre siden 1971 og lagd albumet Raw Power sammen. Det hadde gått litt opp og ned med Iggy i løpet av 70-tallet. Han hadde nettopp vært innlagt på mentalsykehus da Bowie (som var en av de få som besøkte ham der) inviterte ham med på Station to Station-turneen. Den sommeren gikk de i gang med å spille inn The Idiot – kalt opp etter Dostojevskij-romanen som begge hadde lest. Egentlig er The Idiot en slags generalprøve på Bowies Berlin-sound. Den er tatt opp før Low, men ble utgitt drøye to måneder etter. Selv beskrev Iggy The Idiot som «en slags fusjon mellom Kraftwerk og James Brown».

«'Heroes'» oppleves mer enn nesten noen annen poplåt som et sted, som en verden for seg. Det er avantgardeutgaven av Phil Spectors «Wall of Sound», som en klangmetafor for den konkrete Muren, den som sangen angivelig handler om, den som delte Berlin i to.

I motsetning til den selvlærte maleren David Bowie, som produserte bilder så lenge han levde, har ikke Bryan Ferry tatt i en pensel siden 1972. Han trengte det ikke. Kunstverk kunne han være selv.

[Om Kraftwerk]
Det var britisk musikkpresse som satte navn på dyra i denne perioden, og de kalte det krautrock. Tyskere liker surkål, ergo liker de også ting som høres ut som surkål.

Musikkbransjeveteranen Tom Garretson, som er omtrent på min alder og vokste opp i New York, forteller at det særlig var de svarte som plukket opp Kraftwerk, mens tradisjonelle rockfans var mer avmålt. Etter noen år skulle det få interessante konsekvenser.

I motsetning til i amerikanske og engelske avantgarde-rock – nå tenker jeg på figurer som for eksempel Velvet Underground og Brian Eno – besto den tyske avantgarden for det meste av musikere som var gode til å spille.
[Om Kraftwerk]

Og som pin-up, sanger, låtskriver, skuespiller, pantomimeartist, amatørkunstner, kunstsamler og kunstforlegger, har David Bowie atskillig i en fortelling om «kunstrock» å gjøre. Det rare med det, er at han er den eneste av hovedpersonene i denne boka som aldri gikk på kunstskole.

Bowie var produsent på «Walk on the Wild Side». Det naturlige neste skrittet er å undersøke tekstene til Velvet Undergrounds «Waiting for the Man», som «'Heroes'» har opplagte musikalske likheter med. «I'm feeling good, I'm feeling oh so fine / Until tomorrow, but that's just some other time.» Man skal notere seg at den gang Bowie og Tony Visconti spilte i band sammen helt på begynnelsen av 70-tallet og kalte seg The Hype, sto «Waiting for the Man» på repertoaret.