Daddelverdig?

Anmeldelse skrevet for Stavanger Aftenblad

En ytterligere utvidelse av Sundes høyst personlige assosiasjonslogiske univers Daddelverdige. Det er fortellerens datters sko det handler om – hennes minst 30 par er utgått på dato, daddelverdige. Men hva slags ord er egentlig dette: daddelverdig. Det er et typisk Ole Robert Sunde ord, et slikt ord som du knapt nok har hørt før og som er så underlig at du ved første øyekast tror at du har lest feil, men det har du ikke, du har bare plutselig oppdaget et nytt ord, en ny måte å beskrive noe på, en ennå ubrukt mulighet som gjør språkets verden bitte litt større. Sammen med de uvanlige, uvante og underlige ordene er også de lange setningene et typisk trekk i Sundes litteratur, hva enten det dreier seg om romaner, kortprosa eller essayistikk, for sant og si er han seg selv lik i alt han skriver. Ved overrekkelsen av Gyldendal-prisen i 2007 sa professor Bale følgende om vinneren Ole Robert Sunde: mannen og stilen henger sammen nærmest som en biologisk nødvendighet. Det er en god beskrivelse, Sunde er en mann som med sin særegne stemme nesten er kroppslig til stede i sin egen diktning. «Selvomsorg» består av 29 korte prosatekster innordnet i åtte bolker. Alle fortellingene fortelles av et jeg, i første person entall, en nokså nevrotisk middelaldrende mann bosatt i Oslo, en mann som muligens minner mye om forfatteren selv. En distré og kunnskapsrik fyr som med den største selvfølgelighet blander personlige erfaringer med historiske begivenheter, som mens han koker egg til frokost lar lukten av nymalt kaffe bringe tanken via italiensk espresso tilbake til Romerriket under keiser Hadrian, en tyrkisk garnisonsby og videre til den Engelske kanal … alt mens timeglassets sand, som holder kontroll på eggene, renne sakte men sikkert gjennom kolben sin. Det kan nevnes; Sunde er ikke lettlest - men han er usedvanlig leseverdig. Tekstene kan oppleves som gjenstridige og innfløkte, selv om de faktisk har det mest tilforlatelige utgangspunktet som tenkes kan: En mann går rundt i leiligheten sin, lager seg en kopp kaffe, tar seg en sykkeltur, rydder litt i verktøyene sine (som han har i en kjøkkenskuff) og lytter til musikk. Fortelleren tar seg tid, sanser tingene rundt seg, lar historiske hendelser, kunst og hverdagsliv med største selvfølgelighet inngå i en og samme fortelling.
Sunde har sin egen stil, men han er ikke uten nære litterære slektninger. Komposisjonsmessig har han mye til felles med W.G. Sebald, assosiasjonsteknikken hans minner om Virginia Woolfs og ut fra tekstenes innhold og kompleksitet er det fristende å trekke en parallell til franske Georges Perec, og da særlig til boken «Livet. Bruksanvisning» fra 1978. Som Perec mestrer også Sunde den subtile kunsten å fange hele verden i et nøtteskall. Daddelverdig vil si at noe er klanderverdig, det er slett ikke en passende betegnelse på Ole Robert Sundes siste bok, men med all sin uutnyttede sjarm skal ordet likevel få stå som tittel på denne anmeldelsen.